I Tidsskriftet nr. 12/2001 har Ulrik Fredrik Malt & Terje Fladvad en kasuistisk artikkel om Lamotrigin i behandlingen av psykiatriske lidelser (1). Stemningsstabiliserende medikasjon med litium eller antiepileptika er velbegrunnede terapier med dokumentert innflytelse på pasienters prognose. Det er mulig å gjennomføre slik terapi på en kostnadseffektiv måte med typiske medikamentkostnader på kr 2,50 (600 mg karabamazepin) til kr 4,00 (210 mg litium) daglig.
Lamotrigin er et nytt svært kostbart antiepileptikum med en pris på kr 27 – 52 daglig (dosene oppgitt i artikkelen). I den omtalte artikkel refereres tre kasuistikker med gunstig utfall hvor det bare i ett tilfelle var forsøkt annen stemningsstabiliserende medikasjon før pasienten fikk lamotrigin.
I artikkelen refereres tre publikasjoner der legemidlet er testet mot placebo. Der refereres ingen studier der midlet er testet mot eksisterende og kostnadseffektiv medikasjon. Tabell 1 inneholder ikke litium som er et aktuelt alternativ ved de indikasjoner artikkelen omtaler. Følgelig er tabellen i artikkelen lite egnet til å tjene som utgangspunkt for terapivalg. Ifølge forfatterne godtgjøres ikke medikamentet etter punkt 18 i refusjonsreglene. Forfatterne spekulerer imidlertid i artikkelen åpenlyst over på hvilken måte punkt 7 i refusjonsreglene kan benyttes. De skriver: ”Mange vil hevde at bipolare lidelser uten EEG-dysrytmi eller andre nevrologiske funn er psykiatriske manifestasjoner av hjerneorganisk funksjonsforstyrrelse og derfor burde falle inn under p 7 og ikke p 18.” For å belegge dette standpunkt refererer forfatterne til seg selv (2).
I underteksten til artikkelen fremgår det at førsteforfatteren av artikkelen har mottatt honorar av GSM, som markedsfører lamotrigin i Norge. Det tjener Tidsskriftet til ære at slike bindinger synliggjøres for leserne. Spørsmålet er imidlertid: Burde ikke redaksjonen ha spart leserne for en artikkel med slik mangelfull vitenskapelig substans og med slike usmakelige oppfordringer om å omgå refusjonsreglene?
