Bertelsen fortjener anerkjennelse for sin usminkede og realistiske fremstilling av de faktiske forhold. Her er det snakk om hvordan en tidligere norsk utenlandsstudent vurderer ulike aspekter ved utenlandsstudier. Det kan neppe være uinteressant verken for Wiers-Jenssen og Aasland eller for den leserkrets de henvender seg til. Problemet med legemangel i Norge er fortsatt uløst etter 50 års innsats, og historien kan lære oss noe om hvordan saken ikke bør angripes. Den redaksjonelle innfallsvinkel lover godt (3), men jeg sitter likevel igjen med ett ubesvart spørsmål til Wiers-Jenssen og Aasland: Hva kan grunnen være til at Bertelsens omfattende studie ikke finnes i noen av deres litteraturlister? Er den ukjent for dere? Eller?
Fenomenet ”norske medisinstudenter i utlandet” ble i Tidsskriftet nr. 14/2001 viet stor oppmerksomhet, i form av to artikler (1, 2) med tilhørende redaksjonell kommentar (3). Som tidligere norsk medisinstudent i utlandet har jeg lest disse med stor interesse, ikke bare av nostalgiske grunner, men også fordi bildet i noen grad preges av den enkeltes ståsted. Under de innledende betraktninger i ett av arbeidene (1) blir det fremhevet at ”norske studenter i utlandet har i liten grad vært gjenstand for forskning”. Dermed blir oppgaven med å gi leseren en kort innføring i eksisterende litteratur desto lettere, fordi man i liten grad står overfor valgets kval med hensyn til hva man kan få med. Min forbauselse var derfor stor da det ble klart at Torstein Bertelsens bok (4) ikke var med i referanselisten. Riktignok er boken i hovedsak en utdanningspolitisk studie av vår nære fortid, men den gir også innblikk i spørsmål som ”Hvorfor reiste de ut?”, ”Hvor mange var de?” etc. (s 157 og utover), dvs. nettopp slike problemstillinger som Wiers-Jenssen og Aasland ønsker å belyse. Boken gir et nærmest uvirkelig, men sant bilde av hvilken fiendtlig holdning utenlandsmedisinere ble møtt med av enkelte norske medisinske myndighetspersoner i 1950- og 60-årene, og utsagnene er svært grundig underbygd, med 230 kildehenvisninger. Det er ingen myte at Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo i 1950-årene prøvde å forhindre at norske utenlandsmedisinere skulle komme hjem, mens helsemyndighetene nå ”ikke stiller andre betingelser til de ferdig utdannede kandidatene enn at vi håper de kommer hjem og finner sin naturlige plass i helsevesenet – der d
en måtte finnes” (3). I ventetiden bevilges en helsemilliard slik at norske pasienter kan sendes til utlandet for behandling. Jo – forholdene endres over tid!
