Når vi i våre artikler hevder at norske studenter i utlandet i liten grad har vært gjenstand for forskning, tenker vi primært på studier av den typen vi selv presenterer, basert på data fra studentene selv. Det er ikke dermed sagt at historiske eller registerbaserte studier ikke er av interesse for oss.
Som vanlig har manuskriptene vi sendte til Tidsskriftet måttet kuttes og trimmes, og det var ikke rom for å gå inn på tidligere års erfaringer, inkludert den stemoderlige behandlingen av utenlandsstudentene i 1950- og 60-årene.
Ringvold mener at problemet med legemangel i Norge fortsatt er uløst etter 50 års innsats, og at historien kan lære oss noe om hvordan saken ikke bør angripes. Vi tror ikke det er mulig å planlegge tilbud og etterspørsel av leger i et 50-årsperspektiv. Vi må se fremover og ikke bakover. Etter vår oppfatning er dagens legemangel i Norge relativ – vi har svært høy legedekning i et internasjonalt perspektiv, og høyere vil den bli. Utfordringene gjelder nå først og fremst fordeling og organisering, og da er det bl.a. av stor interesse hva slags legejobb studentene kan tenke seg, noe vi er opptatt av.
Vi kan forsikre Ringvold om at vi er godt kjent med professor Bertelsens nyttige og interessante analyser av utenlandsmedisinernes situasjon (1, 2). Det vil han bl.a. kunne konstatere ved å lese Wiers-Jenssens hovedrapport (3), der Bertelsen er behørig sitert.
