Fra Selbu melder Bodil Dyrstad som kommunelege I at fastlegeordningen skaper problemer. Det er ikke til å undre seg over. For hun peker nettopp på sider ved reformen som kan komme til å skape vansker i mindre kommuner. For dette er jo ikke bare en reform til fremme av god og ansvarlig allmennmedisin, den innebærer også en storstilt privatisering av primærlegetjenesten. Ikke for byene, for der var det meste privatisert gjennom overgang til driftstilskuddsavtaler allerede. Men utover i landet har vi hatt mange godt fungerende fastlønnsavtaler, dels også organisert med utekontorer og kommunalt felles laboratorium.
Da jeg skrev lederartikkelen, satt jeg med et inntrykk av at det justerte regelverket var blitt så romslig at det beste ved de kommunale ordningene kunne få leve – dermed mitt håp om ”at kommunene ikke hodestups privatiserer alt” (1). Etter Dyrstads kommentar og andre foruroligende meldinger er jeg blitt mer i tvil. For det er vel kanskje slik at hvis fastlønnstilskuddet til kommunene faller bort og erstattes av de knappe 30 % som fastlegetilskuddet nå er justert ned til, da blir vel også kommunene helt avhengige av legenes normaltariffinntekter. Og hva da med de små kommunene der takstinntektene blir beskjedne, men der antall leger likevel må være stort nok til å dekke vaktberedskapen? Vil disse småkommunene bli ordningens store tapere – de som allerede sliter med rekruttering av leger?
Hvis dette er en riktig tolking, kan det vel hende at Tønnes departement og Legeforeningen snarest bør stikke hodene sammen igjen. Hvis ikke Kommunenes Sentralforbund allerede har sett tegningen og satt noen i sving. I alle fall – her trengs det flere meldinger fra felten.
