Søkningen til legestudier i innland og utland viser at Gunnar Hetlands råd i Tidsskriftet nr. 16/2001 (1) om ikke å bli lege, ikke setter særlige spor etter seg. Hva kan årsaken være?
For det første: En ”dyktig ungdom” som står foran sitt yrkesvalg, vil vel gjerne ta utgangspunkt i samlet gjennomsnittsinntekt for hvert enkelt yrke. Da fremstår legelønningene som forholdsvis gode. Hvis man så skal forklare at offentlig ansatte leger egentlig har dårlig lønn, må det gjøres på en atskillig mer nøktern måte enn ved å trekke inn turnuskandidaters grunnlønn på Voss og regninger for gravemaskinarbeid. Og uansett vil den ”dyktige ungdommen” kunne svare ”javel – så satser jeg på privat praksis”.
For det andre: Jeg vil håpe og tro at de fleste ”dyktige ungdommer” velger yrke ut ifra andre faktorer enn økonomi alene. Selvfølgelig er en god, ordnet økonomi et viktig utgangspunkt. Men når dette utgangspunktet er passert, bør vel andre forhold avgjøre, f.eks. faglige interesser, utfordringer, selvstendighet, arbeidsmiljø og mulighet for økt erkjennelse?
Skal man debattere yrkesvalg, bør det derfor anlegges et bredere perspektiv enn det denne debatten har vært preget av. Jeg merker meg at de som så langt har hatt meninger om hva ”dyktige ungdommer” bør velge, selv er erfarne leger. Det kunne være interessant å høre rasjonalet bak det valg debattantene selv engang foretok, og om yrket virkelig har vært slik en monumental skuffelse at andre bør advares. Eller er problemstillingen bare et retorisk knep i kritikk av Legeforeningen?
Det kan for øvrig godt tenkes at Legeforeningen bør skjerpe lønnskampen, eventuelt korrigere profilen i sine krav. Dersom det foreslåtte mål om 5 % arbeidsledighet blant nye leger oppnås, vil mulighetene for vakttillegg og ekstraarbeid bli sterkt beskåret. En god tanke kunne derfor være i høyere grad å sette søkelyset på grunnlønn for turnuskandidater og assistentleger, og mindre på ymse tillegg.
Men noe eksistensielt spørsmål er det vel ikke.
