Nigel Sykes
Nigel Sykes er spesialist i palliativ medisin og leder for den medisinske virksomheten ved St. Cristopher’s Hospice i London (se egen sak om hospicebevegelsen). Han tok utgangspunkt i den såkalte dobbelte effekt (1), som Thomas Aquinas (1225–74) var opphav til. Denne innebærer at et skadelig resultat er akseptabelt dersom det er en følge av en barmhjertighetshandling og ikke intendert. Ved å anvende dette begrepet på lindrende sedering, slik mange gjør, skaper vi inntrykk av at slik behandling faktisk kan forkorte livet, noe han mente at en rekke undersøkelser taler imot.
Sykes viste at andelen som får lindrende sedering varierer fra 3 % i Canada til over 50 % i Italia. Forskjellene skyldes ulike definisjoner av hva som er lindrende sedering, ulik organisering av helsevesenet og store kulturelle forskjeller. Han skilte mellom «plutselig» og «proporsjonal» sedering. Plutselig sedering har som intensjon å gi bevisstløsthet, mens proporsjonal sedering skal gi kontroll med symptomer. Det er den sistnevnte som tilstrebes ved St. Cristopher’s Hospice. Mange steder er helsetjenesten dårlig, noe som øker behovet for lindrende sedering. Mange pasienter har også behov for lindring fordi situasjonen gir dem en eksistensiell krise. Sykes kunne fortelle at i søreuropeiske land har leger fortsatt store vanskeligheter med å snakke om døden og dødsprosessen på en åpen måte med pasientene.
Mot eutanasi
Stener Kvinnsland
– Hvis man tillater eutanasi og hevder at det er en god handling, hva da med alle de som lider av depresjon og personlighetsforstyrrelser og som ønsker livet avsluttet? spør Sykes. – Ingen gruppe er opptatt av disse menneskenes daglige behov, det er umulig pga. tilstandenes varighet og store krav til omgivelsene. Da kan veien banes for at eutanasi aksepteres i flere situasjoner, sa han og viste til Nederland. Når nederlandske leger i så stor grad aksepterer eutanasi, tror Nigel Sykes bl.a. det skyldes at de har hatt et svakt tilbud om palliativ omsorg, og at de ofte arbeider i solopraksis. – Å arbeide alene med oppgaver som gir avmaktsfølelse, øker risikoen for «enklere» løsninger, sier Sykes, som også mente at tradisjonelt svært liberale holdninger i Nederland er medvirkende faktorer.
– Om vi ikke tilbyr god palliativ medisin, vil vi over tid øke sjansen for at eutanasi legaliseres, og utvikle samfunn med et helt annet syn på verdien av et menneskeliv. Eutanasi er ikke en medisinsk aktivitet, og må aldri bli det, slår han fast.
Storbritannia har 230 sentre for palliativ medisin, bygd opp over de siste 30 årene. Om lag 25 % av utgiftene dekkes av staten, målet er 50 %, men det er nok ikke realistisk å oppnå de første årene. Palliativ medisin ble en egen spesialitet i Storbritannia i 1987.
Horisontalt og vertikalt samarbeid
Påtroppende generalsekretær i Den Norske Kreftforening, Stener Kvinnsland, slo i et engasjert foredrag på konferansen fast at bare helserelatert livskvalitet kan være et mål på helsetjenestens innsats når man ikke lenger kan påvirke livslengden.
– Når vi ikke gir den nødvendige hjelpen, skyldes det ikke mangel på kunnskap, men mangel på politisk vilje, byråkratisk motstand og profesjonsstrid. Det norske helsevesenet har en struktur som ikke er hensiktsmessig når det gjelder behandling av kronisk lidende, fremholdt han, og fortsatte: – Når det gjelder preventiv og palliativ behandling, er det et sterkt behov for horisontal (tverrfaglig) integrering, mens under diagnostikk og behandling for den enkelte pasient er det vertikalt samarbeid mellom tjenestenivåene som savnes. Kvinnsland etterspurte den palliative DRG, og konkluderte med at palliasjon er en menneskerett.
