Hans Th. Waaler påpeker, helt korrekt selvsagt, at ”samfunnsøkonomisk teori har som mål å bruke ressursene slik at det er best mulig å være menneske i samfunnet”. Problemet er at selv om den generelle definisjonen er grei, er det ikke gitt at det er enighet om hva som er best for menneskene, eller hvordan ressursbruk, kostnader og gevinster skal måles eller måles mot hverandre.
Når den samfunnsøkonomiske teorien skal brukes i praksis, f.eks. til å si noe om hva som representerer samfunnsmessige forbedringer og hva som er mest mulig ”lønnsom” ressursbruk, blir det atskillig vanskeligere. Derfor ender ofte økonomene opp med å bruke et snevrere begrep når de skal beregne ”samfunnsøkonomisk lønnsomhet”. De setter opp regnestykker som viser kostnader og gevinster, som oftest i kroner, ved ulike tiltak. F.eks kunne de i eksemplet som var brukt i lederartikkelen, vise at det koster mindre for samfunnet å dekke utgifter til medikamenter mot revmatoid artritt enn dyrere behandling og kanskje tapte skatteinntekter på et senere tidspunkt.
Jeg er helt enig med Waaler at denne måten å beregne ”samfunnsmessig lønnsomhet” på er altfor snever. Det var derfor jeg satte betegnelsen i anførselstegn. I en slik snever forstand av begrepet er det lite av det vi gjør i helsevesenet som er ”lønnsomt”. Mitt poeng her var at selv når det faktisk var lønnsomt, valgte helseministeren i første omgang å treffe en annen beslutning. Det er fordi helsepolitikk dreier seg om mer enn objektive beregninger – ikke minst verdisyn og prioriteringer.
Waaler peker med sitt innlegg på viktige utfordringer ved hvordan samfunnsøkonomiske beregninger må gjøres for å være meningsfylte. Man kan, som han understreker, sette opp regnestykker som er atskillig mer komplekse enn dem som vanligvis settes opp i dag. Men hvordan livskvalitet eller ekstra leveår skal verdsettes er ikke et spørsmål om avanserte regnestykker, men om preferanser, valg og prioriteringer. Jeg takker for kommentaren og for muligheten til å utdype dette nærmere.
