I Tidsskriftet nr. 16/2001 skriver Lars Gullestad og medarbeidere en spennende og meget leseverdig artikkel om immunmodulerende behandling ved hjertesvikt (1). Artikkelen baserer seg på et klinisk arbeid hvor man har randomisert 40 hjertesviktpasienter til immunglobulin eller placebo og målt effekter på hjertets ejeksjonsfraksjon og diverse andre parametere, inkludert hemodynamiske målinger som lungearterietrykk og fyllingstrykk. Dette arbeid er også en egen internasjonal publikasjon (2), og det er all grunn til å gratulere forfatterne med et spennende arbeid.
I diverse figurer er det angitt signifikanssymboler for endringer fra start til slutt i behandlingsgruppen, mens dette ikke er tilfellet for kontrollgruppen. Man får da et klart inntrykk av at behandlingen må ha hatt effekt, f.eks. på hjertets ejeksjonsfraksjon. I det norske sammendraget sies det også at intravenøst immunglobulin bedret trykket i det lille kretsløp, mens det forble uendret i placebogruppen.
Men når man foretar en randomisert studie med en behandlingsgruppe og en kontrollgruppe, er jo hele poenget å teste om det er noen forskjell i behandlingseffekt mellom de to gruppene. Dette kan gjøres med variansanalyse, eller aller enklest (når det bare er målinger på to tidspunkter) med en uparet t-test som sammenlikner de to gruppenes differanser fra start til slutt. Resultatet av en slik test kan ofte vise at det ikke er signifikant forskjell mellom gruppene, selv om endringen innad i behandlingsgruppen er større og for den saks skyld signifikant.
I Gullestad og medarbeideres artikkel er det ikke angitt om slike sammenliknende analyser er utført, og i så fall hva resultatet er. Leser man derimot originalartikkelen i Circulation, kommer det frem at forskjellen i effekt på ejeksjonsfraksjonen ikke er signifikant (p = 0,08 for venstre ventrikkel). Trykket i det lille kretsløp endres like mye i begge gruppene ( − 3 mm Hg) uten noen trend til fordel for behandlingen (p = 0,93). Når man ikke viser signifikant gruppeforskjell, betyr det jo at behandlingseffekten ikke er dokumentert, og dette bør vel forfatterne presisere også overfor Tidsskriftets lesere. Utsagnet om effekt på trykket i det lille kretsløp er direkte misvisende. Det er vel også diskutabelt om det er grunnlag for en større diskusjon om mekanismer for forbedring av ejeksjonsfraksjonen og korrelasjoner mellom slik forbedring og inflammatoriske mediatorer når man ikke har lyktes med å påvise at behandlingen er signifikant bedre enn placebo.
Selv om man henviser til originalartikkelen hvor tallene står å lese, fortjener vel også Tidsskriftets lesere en nøktern og vitenskapelig fremstilling. Man må nesten lure på om redaksjonen har mistet sin kritiske sans, eller glemt å lese originalartikkelen.
