Tor Ole Klemsdal kritiserer vår artikkel for å være unøyaktig i bruk av statistikk og hevder at vi gir inntrykk av at intravenøst immunglobulin har større effekt enn det som kan utledes av våre data.
Hensikten med artikkelen var å peke på immunmodulering som et helt nytt behandlingsprinsipp ved hjertesvikt. Vi valgte å gjøre dette i en oversiktsartikkel hvor vi også belyste temaet med henvisning til eget publisert arbeid (1). Det var på ingen måte vår hensikt å gi en fullstendig gjennomgang av vår originalartikkel, men vi valgte flere steder å referere til denne.
Vi er helt enige i at vurderingen av en behandlingseffekt i hovedsak bør vektlegge forskjeller i endringer mellom behandlings- og kontrollgruppen. Som det går frem av originalartikkelen (1) var hovedmålet med studien å undersøke om intravenøst immunglobulin modulerte den inflammatoriske cytokindysbalansen ved kronisk hjertesvikt. For dette primære endepunktet var funnene helt entydige, med signifikante forskjeller i endringer mellom de to gruppene, med en økning av antiinflammatoriske mediatorer i intravenøst immunglobulin-gruppen. Som sekundære endepunkter ønsket vi å studere om den antiinflammatoriske effekten var assosiert med bedring av kliniske og hemodynamiske parametere. Hvis man bruker forskjeller mellom endringer i gruppene som eneste kriterium, er det kun pro-ANP og maksimal arbeidskapasitet som viser signifikante forskjeller. For ejeksjonsfraksjon som den viktigste hemodynamiske parameteren var det imidlertid en klar tendens til effekt av intravenøst immunglobulin, med økning på 5 % i behandlingsgruppen (p< 0,01), ingen økning i placebogruppen og en p-verdi på 0,076 når man sammenliknet forskjeller i endringer. Man kan selvsagt velge å forkaste disse funnene fordi det ikke var noen signifikant forskjell i endringer. Som kjent kan imidlertid viktige biologiske prinsipper skjule seg bak statistisk ikke-signifikante forskjeller.
Selv om studien på ingen måte viser at intravenøst immunglobulin er førstevalgsbehandling ved hjertesvikt, noe vi heller aldri har hevdet, viser den potensialet i immunmodulerende behandling som et helt nytt behandlingsprinsipp ved tilstanden.
Ved klinisk utprøvning av behandlingsformer innen hjertemedisin og annen klinisk medisin er det nødvendig med omfattende studier med harde kliniske endepunkter. I innledende faser er også mindre pilotstudier, som kan vise potensialet i helt nye behandlingsprinsipper, av stor betydning. Etter vår mening er studien om intravenøst immunglobulin et eksempel på dette. Studien peker på muligheten for immunmodulerende behandling i tillegg til konvensjonell hjertesviktbehandling. Det gjenstår imidlertid å teste intravenøst immunglobulin og andre immunmodulerende medikamenter i større undersøkelser hvor man også ser på dødelighet.
