Saken er som følger: Den faktiske dokumentasjonen for valproats og karbamazepins effekter ved forebygging og behandling av depresjoner er svak (1, 2), noe også andre har påpekt (3). Samtidig er Meland og vi enige om at lamotrigin har dokumentert effekt ved en del depresjonsformer.
I motsetning til hva tilfellet er for antidepressiver, er responsprofilene som er sett i utprøvning av de ulike antiepileptika markert forskjellige (1). Det er også markerte forskjeller i grad av plagsomme bivirkninger. Vi refererte tre sykehistorier om pasienter som fikk hjelp av lamotrigin, men ikke av karbamazepin, litium eller valproat.
Vi drøftet derfor om ulike antiepileptika kan ha forskjellige effekter avhengig av kjennetegn ved grunnlidelsen. Vår beste kliniske vurdering av tilgjengelig viten er at hvis man har former for stemningslidelser hvor det er indikasjon for antiepileptika og effekten av valproat og karbamazepin mangler eller er svakt dokumentert, mens effekten av lamotrigin er godt dokumentert, bør lamotrigin forsøkes primært. Vi mener en slik konklusjon er klinisk fornuftig, selv om det ikke foreløpig foreligger omfattende studier av effekten av de ulike antiepileptika i forhold til hverandre ved alle de ulike former for stemningslidelser som finnes.
Meland mener at denne type gjennomgang er ”uvitenskapelig” og uten praktisk klinisk verdi. Vi mener at ved alvorlige psykiske lidelser med høy morbiditet og mortalitet vil et prinsipp om først å forsøke medisinering med ”billigere” alternativer når disse har usikker dokumentert effekt, ikke være fagetisk riktig og neppe kostnadseffektivt.
Vi mener også at Meland misforstår implikasjonene av kunnskapsbasert medisin når han stiller omfattende krav til komparativ dokumentasjon før omtale i kliniske tidsskrifter skal tillates og kliniske implikasjoner kan drøftes.
Vi er også uenig med Meland i at opplysninger om honorar for arbeid nødvendigvis skal eller kan tolkes som ”binding til industrien”, slik han på nytt insinuerer i sitt siste innlegg.
Under henvisning til læreboken Biologisk psykiatri skrev vi at bipolar lidelse er en ”organisk hjernesykdom” og derfor bør inngå under punkt 7. Vi forstår Melands sluttsetning slik at han er enig i dette. Hvorfor Meland i den sammenheng henviser til sidene om antiepileptika (som ble skrevet før de nye data som omtales i vår artikkel forelå) forstår vi ikke.
Vår invitasjon til Meland om å delta i et av de kunnskapsbaserte og seriøse kveldsmøter om temaet som vil bli arrangert, var ikke personlig kritikk, men invitasjon til å bli faglig oppdatert på ulike former for vanskelig behandlbare stemningslidelser og mulige nye behandlingsformer.
