I en nylig publisert artikkel fra USA har man evaluert egenbehandling av residiverende, ukompliserte cystitter hos kvinner (1). Kvinner med minst to cystittepisoder de siste 12 måneder ble inkludert i en ukontrollert, prospektiv studie. Pasientene ble utstyrt med ofloksacin eller levofloksacin tabletter til tre dagers behandling om symptomer på cystitt skulle oppstå. Resultatene viser at kvinnene hadde høy treffsikkerhet for diagnosen, de var fornøyd med å kunne starte behandlingen selv, behandlingen var effektiv og den hadde få bivirkninger.
Forfatterne konkluderer med at det å utstyre yngre kvinner med residiverende, ukomplisert cystitt med tabletter til egenbehandling, er en gjennomførbar og trygg strategi. I en parallell artikkel konkluderes det med at denne strategien reduserer forbruket av antibiotika i forhold til kontinuerlig langtidsprofylakse, men at valg av antibiotikum må treffes i forhold til aktuelle resistensforhold lokalt (2). Bør disse resultatene føre til endringer i måten vi håndterer akutte, ukompliserte urinveisinfeksjoner på i Norge?
Egenomsorg i form av medikamentell behandling av plager og sykdommer er en viktig del av helserelatert atferd. For mange mindre alvorlige plager har det vært oppmuntret til slik egenomsorg gjennom nasjonal politikk ved reseptfrie medikamenter. Når det gjelder kroniske sykdommer som diabetes og astma er det for lengst blitt vanlig at pasientene overvåker sin sykdom, og tilpasser sin medikamentelle behandling til den aktuelle situasjon. Men da snakker vi om sikre diagnoser og om endringer i et ellers utprøvd medikamentregime. Det er imidlertid vanskeligere å tenke seg egenbestemt antibiotikabehandling av infeksjonssykdommer. Tvert imot har man vært opptatt av overbehandling av luftveisinfeksjoner, og press fra pasienter for å få forskrevet antibiotika er vel kjent.
Hyppig residiverende blærekatarr hos ellers friske kvinner har vært et unntak, også i norske retningslinjer. Norsk legemiddelhåndbok har siden 1992 foreslått at kvinner med slike infeksjoner kan utstyres med medikamenter for selvbehandling under forutsetning av at de er tilstrekkelig informert, og en oversiktsartikkel og senere retningslinjer publisert i Tidsskriftet har støttet denne holdningen (3, 4).
Hyppige cystitter er vanlig, og 6 % av alle voksne kvinner vil til enhver tid ha hatt tre eller flere episoder siste året (3). Hyppige cystitter er også et betydelig problem for kvinnene som er plaget av dette, og medfører redusert livskvalitet på linje med andre kroniske sykdommer (5). Dermed vil både forebyggende tiltak og rask behandling kunne være av stor betydning for disse kvinnene. Samtidig er kontinuerlig antibiotikaprofylakse av en så stor del av befolkningen uhensiktsmessig med tanke på bakteriell resistensutvikling.
Andre alternativer bør forsøkes først. Forebyggende råd som å late vannet ved behov og tømme blæren etter samleie er til en viss grad dokumentert (3). Daglig inntak av tranebærsaft reduserer forekomsten av cystitt (6). En kontrollert studie har sammenliknet kontinuerlig antibiotikaprofylakse med pasientadministrert endosebehandling med trimetoprim-sulfa (7). Også denne studien viste at kvinnene nesten alltid var i stand til å stille korrekt diagnose på grunnlag av sine symptomer, og egenbehandlingen var effektiv og sikker. Dermed kan kontinuerlig antibiotikaprofylakse og tilhørende resistensutvikling unngås for de fleste kvinner med hyppig ukomplisert cystitt.
Det er grunn til å understreke at både de norske forfatterne og den amerikanske studien bare anbefaler slik egenbehandling til kvinner med hyppig ukomplisert cystitt. Det er snakk om hyppige reinfeksjoner hos voksne ellers friske kvinner som ikke er gravide, og som ikke har kjente anomalier eller sykdommer i urinveiene (4, 8). Eldre kvinner, og kvinner med ikke-typiske cystittepisoder eller mistanke om pyelonefritt er unntatt. De aller fleste kvinner som kommer til allmennpraktiker med urinveisinfeksjon har akutt ukomplisert cystitt. Kvinner med hyppig residiverende cystitt betraktes som å ha hyppige, enkeltstående episoder med ukomplisert cystitt, og disse kan så behandles på pasientens egen indikasjon, etter informasjon, instruksjon og reseptforskrivning av den faste legen. Anbefalt behandlingslengde er fra endose til tre dager med relevant antibiotikum, tilpasset lokale resistensforhold.
Vi synes behandling av ukompliserte cystitter med fluorokinoloner er lite aktuelt i Norge. Norske mikrobiologiske laboratorier har riktignok rapportert en viss resistensutvikling overfor vanlige antibiotika brukt i behandlingen av cystitt. Disse rapportene baserer seg imidlertid på urin fra spesielle pasienter i allmennpraksis, og vil kunne angi høyere forekomst av resistens enn hva som er tilfelle i befolkningen. En norsk studie viser at bakterier som gir cystitt hos kvinner som søker allmennpraktiker, fremdeles er tilfredsstillende følsomme for de vanlige aktuelle antimikrobielle midlene, som trimetoprim, pivmecillinam og nitrofurantoin (9). Fluorokinoloner bør reserveres for alvorligere infeksjoner. Et unødvendig overforbruk ved banale infeksjoner vil kunne resultere i en uønsket resistensutvikling, slik vi har sett det i andre land (2). Det bør foretas regelmessige overvåkingsstudier av resistensforholdene i norsk allmennpraksis, ikke bare med henblikk på innsendte prøver av selekterte pasienter. Norsk overvåkingssystem for resistens hos mikrober (NORM) er tiltenkt denne oppgaven (10).
