Marijke Engbers støtter på mange måter flere av grunntankene i min artikkel. Prosedyrestandarder for klinisk undersøkelse og utredning i allmennpraksis kan være et meget viktig tiltak for å forebygge kronifisering. Det er viktig å være klar over at undersøkelsesprosedyrene er av betydning for forløpet og ikke bare for å stille korrekt diagnose.
Engbers henviser til Internett-sider fra New Zealand som en ”utmerket veiledning”. At norske leger skal basere kvaliteten i sin praksis på å finne sider på Internett, illustrerer hvor tilfeldig smertepasienter behandles. Jeg er selvsagt enig i at kunnskapen som samles gjennom Nasjonalt Ryggnettverk er et meget viktig skritt i riktig retning. Ryggnettverkets Internett-side presenterer nå undersøkelsesprosedyrer på en meget god måte. Det som mangler er å sette disse sammen til en fullstendig (men anamnesestyrt) undersøkelse som kan gi pasient og lege trygghet for at en fullstendig klinisk undersøkelse er utført. Så gjenstår skulder, nakke, hodepine, underarm osv. Personlig tror jeg at spesialister som daglig utfører mange slike undersøkelser, må være sentrale for å lage prosedyrer som er effektive i forhold til tidsbruk.
Et spørsmål som må diskuteres, er om det skal kreves av leger at de følger prosedyrestandarder. Man kan for eksempel tenke seg at trygderefusjon gjøres avhengig av at en bestemt utredning er utført.
Engbers er uenig i påstanden om at det er lite enighet om diagnostiske kriterier for ryggsmerter. Jeg påpekte i min artikkel en mangel på enighet om diagnostiske kriterier for muskel- og skjelettplager og ikke ryggsmerter. Dette er fortsatt korrekt.
