Tidsskriftet rettet for et drøyt år siden oppmerksomheten mot det høye antall leger, særlig innen ortopedisk kirurgi, som søker om spesialistgodkjenning på Island som en snarvei til å oppnå spesialiststatus i Norge (1).
I ortopedisk kirurgi og enkelte andre medisinske spesialiteter har kravene til spesialistgodkjenning vært lavere på Island enn i Norge. Innen ortopedisk kirurgi synes særlig kravene om tilleggsutdanning i nevrokirurgi å ha vært en barriere for en del av dem som vil oppnå spesialiststatus i Norge. Slik tilleggsutdanning blir ikke krevd på Island. I artikkelen (1) ble det med rette pekt på at mange av disse legene aldri har satt sine bein på Island og neppe har intensjoner om å gjøre det heller.
Disse søknadene skaper betydelig ekstraarbeid her på Island, på Nordens minste medisinske fakultet. Selv om det er helsedepartementet som utsteder spesialistsertifikatene, er det det medisinske fakultet som behandler søknadene på departementets vegne. Det er slett ikke slik at alle søknader blir godkjent.
I 1999 kom det inn fem søknader om spesialiststatus i ortopedisk kirurgi, to ble godkjent og tre ble avslått. I 2000 kom det inn sju søknader i ortopedisk kirurgi, seks ble godkjent og én ble avslått. I løpet av 2001 er det i alt kommet 19 søknader, og ti av dem gjaldt ortopedisk kirurgi. Fire søknader ble godkjent og seks avslått, innbefattet to gjentatte søknader. I faget øyesykdommer ble to av tre søknader godkjent. Fire søknader i indremedisin og kardiologi ble avslått. I generell kirurgi ble én søknad godkjent og én avslått. Dermed er totalt 16 søknader blitt godkjent og 16 blitt avslått.
Det er viktig at norske leger får vite at så mange søknader blir avslått. De norske søknadene representerer om lag 20 % ekstraarbeid for oss, og både vårt kontor og den islandske spesialistsertifiseringskomiteen mener at denne ekstrabelastningen kunne vært mindre enn den er nå. Helsemyndighetene i Norge bør bekymre seg over regler som tvinger så mange norske leger til å søke om spesialistgodkjenning i andre land.
