Old Drupal 7 Site

Rehabilitering av psykiatriske langtidspasienter

Carl S. Albretsen Om forfatteren
Artikkel

Ann Færden peker i sin interessante artikkel i Tidsskriftet nr. 29/2001 (1) på mange vesentlige momenter i behandling av mennesker med lang tids psykiatrisk lidelse. Disse mennesker er som andre ”fornøyde ved å få egen bolig, ha venner samt meningsfulle aktiviteter”. Egen bolig hindrer at disse pasientene blir kasteballer mellom bydeler, ulike omsorger og institusjoner. I Færdens distrikt mangler likevel fjerdeparten egen bolig.

I psykiatrien prøver vi å få til en kontinuerlig behandlingsprosess med alle pasientkategorier. Det er ikke lett. Fagpersoner skifter jobb, og på det nye sted er det ikke alltid akseptert at terapeuten har med seg pasienter fra sin forrige stilling. I de siste par tiår av min snart 45-årige tjeneste i psykiatriske institusjoner er jeg blitt mer og mer opptatt av forhold med ubevisst avvisning mellom pasient og terapeut. Terapeuten med faste indre strukturer kan intuitivt reagere negativt på tilsvarende svake strukturer hos pasienten og føle behandling som et håpløst foretak. Pasienten kan bli henvist videre og opplever seg avvist. Dette skjer nok oftere enn ønskelig når vi har med pasienter med personlighetsforstyrrelser og psykoser å gjøre. Muligens kan dette være en faktor (av flere) som fører enkelte pasienter over i en ”kronisk” tilstand. Med små team og gode veiledningsforhold kan slike motoverføringer hos fagfolk bli dreid over i en mer aksepterende retning.

Innleggelsespraksis som beskrives i Færdens artikkel, at terapeuten følger pasienten til den psykiatriske akuttavdeling, er også verdt å merke seg. Vi har samme erfaring ved UNA-prosjektet (Unge Nysyke Aker sektor) at dette gjør det lettere å bearbeide hendelsen etter utskrivningen. Pasientene blir også mer trygge når den terapeuten de har poliklinisk, er med til akuttmottaket. Ved en overføring fra rehabiliteringsavsnittet til førstelinjen bør også den gamle og nye terapeut møte hverandre (en eller et par ganger) sammen med pasienten for å hindre at pasienten opplever forandringen som et brudd. Ved forandring av pasientstatus er det ikke sjelden at suicidale impulser dukker opp. Den fastlege som overtar behandlingen, vil således ha et kjennskap til den forrige behandler og kan få tips av denne når ubehagelige motoverføringer oppstår.

Anbefalte artikler