I artikkelen Kroniske smerter – gjør vi alt galt? (1) gjør jeg rede for ny forståelse av kroniske smerter basert på nyere smerteforskning. Denne forståelsen består blant annet i at psykologiske forhold bestemmer opplevelse av smerte og bidrar til forløpet. Jeg påpeker at smerter er subjektive, og at psykologiske prosesser bestemmer ”mennesket som meningsbærende og meningsskapende subjekt” og ”pasientens opplevelsesmessige perspektiv” (1).
Alle som behandler mange smertepasienter er enige om at smertebehandling krever kompetanse om smertemekanismer. Kompetansen må også omfatte psykologiske mekanismer (1).
Sissel Steihaug & Bjørgulf Claussen har etter min mening et overfladisk forhold til artikkelens innhold. Beskrivelsen av ”nyere smertefysiologisk kunnskap” utgjør mindre enn 15 % av artikkelen. Steihaug & Claussen skriver: ”Gjennomgangstonen i artikkelen er at smerte bagatelliseres og pasienter mistros.” Hvor har de det fra? Poenget er nettopp å ta mennesket på alvor og ikke avfeie pasienter med inadekvate primærundersøkelser, mangelfulle råd eller tankeløs opptreden. Vi forstår hvordan menneskenes tenkning påvirker smerten og kan hjelpe til med å endre vurderingen av trussel når det er riktig. I min artikkel beskrives psykologiske mekanismer som kan bidra til å forsterke smerter, og hvordan lidelse kan forverres av helsevesenet. I artikkelen presenteres forslag som kan gi pasientene bedre grunnlag for mestring av smerter enn det de får i dag.
Utsagn fra Steihaug & Claussen om ”at legen trenger informasjon fra pasienten om henne” og ”forstå henne, stille diagnose og iverksette behandling” (som kontrast til anbefalingen i min artikkel om å gi råd som er konkrete for pasienten), representerer en behandlingsmodell der legen tar alle beslutningene. Jeg har nettopp understreket pasienten som subjekt. Nå må vi forstå hvordan pasientens egen vurdering av smertenes betydning er sentral for plageutviklingen. Behandling basert på tåkeprat som ”klinisk kunnskap til å forstå hva av vår generelle medisinske kunnskap som gjelder i nettopp dette tilfellet”, må vi slutte med, for resultatene har hittil vært dårlige.
Det er mulig at Steihaug & Claussen ikke kjenner til psykologi som fagfelt med betydning for smerter (psykologi er det vitenskapelige studium av atferd og mentale prosesser). Det er mulig at de to målbærer det syn at leger ikke trenger kompetanse om smerter for å hjelpe smertepasienter. For meg representerer det arroganse og mangel på respekt for mennesket. Også allmennpraktikere må være villige til kvalitetssikring, til å motta kritikk og forslag og til å implementere ny kunnskap.
