Aferese brukes i pasientbehandling og ved blodgivning. Ved aferese kobles pasient eller blodgiver til en maskin som separerer blodet i dets bestanddeler. Den eller de delene man ønsker å ta ut, samles i en pose og resten returneres. Minst 16 norske blodbanker gjør forskjellige typer aferese. Totalt foretas det ca. 9 000 prosedyrer på blodgivere og noen hundre terapeutiske afereser per år (1). Plasmaferese, plateaferese og erytrocyttaferese er standardprosedyrer. I tillegg høstes perifere stamceller fra pasient eller giver ved aferese, og det gjøres et lite antall andre cytafereser.
Plasmautskiftning er den vanligste type terapeutisk aferese. En stor mengde plasma fjernes, ofte 2 – 3 l. Pasientens egne celler returneres, sammen med nytappet og fryst plasma, albumin eller andre substitusjonsløsninger. Plasmautskiftning gjøres både i blodbanker og dialyseavdelinger. Erytrocyttaferese har vist seg effektivt i behandling av hemokromatose, og er noen steder tilbudt som alternativ til venesectio (2, 3). Aferese inngår også som del av fotoferesebehandling (4). Her høstes mononukleære celler som behandles med psoralen og UVA-lys før cellene reinfunderes. Behandlingen brukes ved kutant T-cellelymfom og kan være effektiv i behandling av akutt rejeksjon etter organtransplantasjon, i behandlingen av kronisk transplantat-mot-vert-sykdom og ved noen autoimmune sykdommer.
Aferese gjøres automatisk eller semiautomatisk, i et lukket system, ved hjelp av engangsutstyr og maskiner som muliggjør sentrifugering av blodet mens giveren eller pasienten er tilkoblet utstyret (5). Sentrifugeringen muliggjør høsting av den eller de delene av blodet man ønsker, samt retur av resten til giveren eller pasienten. Prosessen kan være kontinuerlig, der blodet tas ut av giveren via en slange, antikoaguleres med sitrat, separeres og gis tilbake via en annen slange. Alternativt kan blodet tas ut via en slange, antikoaguleres, separeres, og returneres via samme slange, etter å ha høstet det man skal. Den siste metoden krever som regel at man gjentar prosessen flere ganger.
Revers aferese er et godt alternativ til fullblodutskiftning når målet er å fjerne pasientens egne erytrocytter (6). Revers aferese er raskere å utføre enn fullblodutskiftning, og krever ikke erstatning av plasmaproteiner eller blodplater.
Revers aferese, slik som beskrevet i kasuistikken av Strand og medarbeidere i dette nummer av Tidsskriftet (7), kan gjøres semiautomatisk, diskontinuerlig, på maskin med engangsutstyr og programvare først laget til tapping av inntil fire enheter autologe erytrocytter fra pasienter før planlagte kirurgiske inngrep, men som også har vist seg godt egnet til terapeutisk erytrocyttutskiftning. Man fjerner en bestemt mengde erytrocytter, f.eks. 200 ml, i hver syklus og kan maksimalt fjerne 1 800 ml erytrocytter før engangsutstyret må byttes. Hver syklus tar ca. 15 minutter. Erytrocyttene man fjerner erstattes med ferske erytrocytter fra blodgivere, via maskinen eller eventuelt som en separat transfusjon. I begge tilfeller er det viktig å ha kontroll med væskebalansen. Programmet tillater retur av inntil 2 500 ml substitusjonsvæske via aferesemaskinen. Tilblandingen av blodgiverblod gjør at effekten av utskiftningen blir dårligere etter hvert. Hvor mye man bør skifte er usikkert. Denne metoden for revers aferese krever en venøs tilgang, helst med mulighet for å trekke ut 50 – 80 ml/min. Siden man antikoagulerer med sitrat, og returnerer store plasmavolum raskt, må man være oppmerksom på fare for hypokalsemi og hypotermi. Et praktisk problem er at utstyret har innebygd mange kontroller og sperrer for å sikre blodgivere mot skade. Ved revers aferese hos kritisk syke pasienter kan det bli nødvendig å overstyre programmene, noe som krever erfaring i bruk av utstyret.
