I Tidsskriftet nr. 2/2002 hadde Knut Gjesdal en god, kortfattet og oversiktlig gjennomgang av antikoagulasjonsbehandling ved atrieflimmer (1).
Det er gjort en rekke studier som har vist nytten av warfarinbehandling med hensyn til å redusere forekomsten av emboliske hjerneslag. Som anført i artikkelen reduseres embolifaren med 68 %. Det som er en svakhet ved noen av studiene er den sterke pasientseleksjonen ved inklusjon, og at de forteller lite om nytten pasienter over 80 år har av antikoagulasjonsbehandling.
I den kliniske hverdag er det en stadig tilbakevendende problemstilling om man tør gi en svært gammel pasient som har atrieflimmer varig antikoagulasjonsbehandling. Det er kjent at blødningsrisikoen ved slik behandling øker med økende alder. For pasienter over 75 år er den 4,2 % per år (2). Da kan man undres om embolirisikoen er vesentlig høyere enn blødningsrisikoen, spesielt når etterlevelse (compliance) og leverpåvirkning av ulike årsaker kan gi svingninger i INR-verdien. Dette kan medføre virkelig økt blødningsfare (3), noe vi av og til opplever.
Når Gjesdal skriver at enhver pasient med atrieflimmer i utgangspunktet skal antikoaguleres, ville det vært ønskelig å legge inn noen kommentarer om de eldste pasientene hvor slik behandling kan bli aktuell. Selv om enkelte studier har inkludert pasienter over 80 år, er det fremlagt sparsomme opplysninger om klinisk nytteeffekt og bivirkninger hos denne aldersgruppen (2), noe den kommende BAFTA-studien forhåpentligvis kan avhjelpe (4).
