– Styrk sykehjemsmedisinen før du blir gammel og ingen vil ha deg

Svarteperspill

Det ligger ikke for Bettina Husebø å bruke begrepet «krise i eldreomsorgen». Internasjonalt er jo alt så meget verre. Hjemme i Tyskland for eksempel, er pleiefaktoren to sykepleiere per 24 pasienter og parolen «Satt und sauber» (mett og ren) tilstrekkelig for landets fire millioner pleiepasienter. Hun bruker sin egen, Parkinson-rammede mor som eksempel: – Hun er i institusjon, men blir ikke hentet ut av sengen etter en vellykket operasjon fordi det ikke finnes økonomisk vilje til profesjonell oppfølging. Her i Norge er det forståelse for at alle trenger behandling og rehabilitering for sykdom, også de gamle. Dessuten er det legitimt å fremme verdien av tid til å snakke, stelle håret og gi fotmassasje.

Som sykehjemslege de siste fire årene, erkjenner hun at slikt hører til festtalene. Derfor er det all grunn til å tiltre kraftuttrykkene som hennes norske kolleger smeller til med. Blant annet kaller lederen i Sør-Trøndelag legeforening forholdet mellom kommunen og sykehuset et svarteperspill, der begge parter forsøker å holde pasienten utenfor egne dører for å spare penger (2).

– Den norske ordbruken virker tilslørende og fører til at de politiske veivalgene som dette egentlig dreier seg om, blir uklare, mener Husebø. Kommune-Norge har tydd til storstilt utbygging av omsorgsboliger fordi staten betaler. Men hvem har bestemt at enerom er det beste?

– Betegnelsene bruker og beboer vektlegger det hjemmekoselige, utdyper hun.

– I virkeligheten er det snakk om pasienter som trenger behandling for kroniske og akutte tilstander. Mangelfull diagnostisering, over- og undermedisinering er et hyppig forekommende resultat. Dessuten vil så mange som 60 % av våre pasienter helst dele rom med en annen.

Ett av tre hospice i Norge

– Avspeiler ikke synet på den gamle som pasient at pendelen har svingt for langt den andre veien?

– Nei, ved innkomsten til Bergen Røde Kors Sykehjem har hver av pasientene 6,7 diagnoser eller medisinske problemer. 82 % har demens. Her møter vi hele pakken av lidelse, død, sosiale og menneskelige tragedier. Vårt sykehjem er det eneste i landet hvor legene har vakt døgnet rundt, hele året. Gjennomsnittlig liggetid i langtidsavdelingen er seks måneder, i hospiceavdelingen 19 dager. Hver uke dør 2–3 av pasientene, gjennomsnittsalder er 86 år. Det sier seg selv at legene ikke kan gjemme seg bak en diagnose, når filosofien tuftet på Cicely Saunders gjennomsyrer hele institusjonen (3).

Bergen Røde Kors Sykehjem er med sine 208 plasser Norges største. Det er en privat institusjon, med driftstilskudd fra Bergen kommune. 230 stillingshjemler er fordelt på 450 fast ansatte. Fire er leger, alle spesialister, tre av dem inngår i vaktplanen. Den fjerde, Stein Husebø, er leder for prosjektet Hospice og palliativ medisin for eldre. Det går over fem år, er finansiert av Sosialdepartementet og Norges Røde Kors, og en hospiceavdeling med åtte døgnplasser er etablert. Avdelingen gir lindrende behandling til ca. 140 pasienter årlig i alderen 30–90 år. Hittil finnes det bare to andre tilsvarende avdelinger for alvorlig syke og døende i Norge.

Ingen konkurranse

At Bettina Husebøs legegjerning ble blant mennesker i livets siste fase, skyldes ikke hennes ektemann og kollega. Riktignok valgte trebarnsmoren epilepsi hos barn som tema for sitt doktorgradsarbeid, men allerede ti år før hun flyttet til Norge ble samarbeidet med Eberhard Klaschic, professor i palliativ medisin, avgjørende.

– Jeg hadde i seks år organisert hjelpetransport til Albania, Romania og det tidligere Jugoslavia, og kunne like gjerne valgt å jobbe mer intenst med dette. Gjennom Røde Kors-systemet traff jeg mange nordmenn, og ble imponert over et engasjement og en langt friere tanke enn jeg hadde opplevd hos tyske leger. Den samme klokskap så jeg hos Stein, sier hun.

– Så det er ikke problematisk at ens bedre halvdel er høyt profilert innenfor samme fagfelt?

– Nei, snarere fordeler. Vi er ikke i en konkurransesituasjon. Stein er den visjonære. Det er ham vi konsulterer i vanskelige etiske spørsmål. Jeg er ryddig og mer praktisk anlagt; den som gjør jobben, svarer fru Husebø.

Feilslått ideologi

For en lege som brenner for å styrke sykehjemsmedisinen, er det viktig å belegge ethvert resonnement med tall. At 64 % av pasientene etterspør prest ved innkomsten, viser hvor riktig det er å satse på tverrfaglighet. Skaderegistrering er et annet eksempel:

– Det er kun 1–2 % av landets sykehjem som registrerer skader, uhell eller feilbehandling. Bergen Røde Kors Sykehjem har hatt meldeplikt de siste fire årene. I perioden januar 1998 – januar 2000 ble det registrert 1 141 skader. 393 av dem hadde konsekvenser for pasientene, med behov for medisinsk behandling og tilsyn. Ikke alle skadene kunne vært unngått. Men ved forebyggende tiltak og sterkere faglig fokusering kunne vi kanskje unngått halvparten.

Det går på pasientenes rettssikkerhet løs når det i dag ikke stilles tilsvarende dokumentasjonskrav i landets øvrige eldreomsorg. Husebø kan bekrefte hva personellmangel fører til: innlåsing av demente, medikamenter snikes inn under osten, ektefeller må skille lag, den gamle må legge seg tidlig og bruke bleier selv om han har full kontroll over urin og avføring. Det er derfor hun tror den norske ideologien hun kaller «smått er godt», er feilslått.

– Eneromsreformen tar liten høyde for at flere fagfolk må inn i institusjonene. De må sentraliseres for å gi et kompetent forankret behandlingstilbud. Små institusjoner med et førtitall plasser har ikke råd til å ansette egen prest, ergoterapeut eller sosionom. Stordriftsfordeler gjør at Bergen Røde Kors

Sykehjem kan skilte med fem fysioterapeuter. Ifølge avdelingsoverlegen er falltendensen sterkt redusert ved demensavdelingen, takket være systematisk rehabilitering. Men også gehør hos eieren for at antall plasser måtte reduseres, vant frem for å tilfredsstille pasient og pårørendes forventninger om adekvat og individuell oppfølging.

Mer enn tilsynssats

– De fleste av oss ønsker å bo hjemme lengst mulig, og å dø hjemme. Men alt har sin tid. 61 % av pasientene i vår hospiceavdeling bor alene. De kan ikke reise hjem så lenge de er uten nettverk. 83 % av sykehjemmets «vanlige» pasienter får morfin mot smerter og pusteproblemer siste levedøgn. Hva med alle dem som dør uten at en lege er tilgjengelig? spør Bettina Husebø.

Det dreier seg ikke bare om penger, men også om hvilke holdninger den enkelte har til jobben sin.

– Jeg har til og med truffet flotte, unge fyrer i Husbanken som har skjønt det meste. Antakelig har de selv hatt en gammel bestemor som trengte sykehjemsplass, og ikke bare pene bygninger uten et faglig innhold, smiler hun.

Husebøs kartleggingsarbeid førte til at hun ble hentet inn til ekspertgruppen i Legeforeningens regi, da fjorårets statusrapport om situasjonen i helsetjenesten for eldre skulle utarbeides. Blant de 15 programpostene fagforeningen anbefaler, er at myndighetene fastsetter nye nasjonale standarder for bemanning i eldreomsorgen. I dag er det én lege per 167 pasienter i syke- og pleiehjem. Det tilsvarende tallet for sykehus er én lege per 2,2 pasienter. Ifølge Bettina Husebø har ingen av landets 80 geriatere stilling som sykehjemslege.

Imidlertid er det allmennlegenes holdning hun stiller spørsmål ved. Fastlegeordningen gjør at kommunene kan pålegge sju timer ukentlig til offentlig legearbeid. Et raskt regnestykke viser at satsene for full ukes tilsynstjeneste ved sykehjem, beløper seg til 1,2 millioner kroner. Det er langt høyere årslønn enn en sykehjemslege som arbeider turnus.

– Penger er uinteressant. Det er verre med tilgjengeligheten, synes avdelingsoverlegen, som er klar over at hun kaster inn en brannfakkel i diskusjonen om hvor langt fastlegenes beredskap skal strekke seg: – Det holder ikke å henvise til legevakt etter klokken 15. Det fører til unødig sykehusinnleggelse og ressurssløsing, men også til sterk uro hos pasient og pårørende. Har du ansvar for en pasient, betyr det også å se til ham en fredag kveld før du skal på fest og en telefon i påskeferien. Så enkelt er det!

Endring forutsetter kartlegging

Bettina Husebø har sterke synspunkter også når det gjelder hvordan nasjonen skal møte konsekvensene av eldrebølgen. I dag lider 60 000 av landets innbyggere av demenssykdom. Det stiller krav til forskning og undervisning, men også til at rekruttering blir satt på dagsordenen. Blant annet bør medisinstudentene kunne ha praksis i sykehjem dersom disse blir klassifisert som universitetsklinikker.

I anstendighetens navn oppfordrer hun politikerne til en grundig gjennomgang av hvordan de prioriterer fordeling av helseprofesjonene. I dag er antall pleiere i sykehjem halvparten eller mindre, sammenliknet med sykehus. Bare et mindretall er utdannet sykepleiere. I sommerferiene er det 50 % ufaglærte medarbeidere som gjør jobben.

– Hjelpepleierne gjør en utmerket innsats og norsk eldreomsorg ville bryte sammen uten dem. En nasjonal undersøkelse viser at 78 % av landets sykehjem bruker tvangsmidler (4). Det overrasker meg ikke. Den uverdige situasjonen kan fortsette så lenge heller ikke legene tar sin kontrollfunksjon på alvor. Legen ser sjelden til de gamle i institusjon, og nesten uten unntak kun som brannslukking når pasienten er alvorlig syk. Konsekvensene er dramatiske fordi legene ikke går bak lukkede dører, men bare på visitt når de blir tilkalt.

– Alt er bare sorgen, med andre ord?

– Nei, absolutt ikke. Her er mye vakker fremtidsmusikk, også fra høyeste politisk hold, forsikrer Bettina Husebø som på nyåret ble kalt inn på teppet i Regjeringskvartalet. Ikke for å få reprimande for sin frittalenhet, men for at hun og den øvrige ledelsen ved Bergen Røde Kors Sykehjem skulle legge frem sine forslag til løsningsmodell. Samtidig fikk dr.med. Husebø lagt inn noen gloser om europeisk kartlegging hun ønsker å gjennomføre. Hypotesen for de sammenliknende studiene er todelt: «De gamle har det forferdelig de siste år, måneder og dager før de dør» og «De har et omfattende behov for palliativ care». Håpet er å få finansiert forskningsprosjektene gjennom EU-systemet. Befolkningen vil få dokumentasjon og kunne stille politikerne til veggs.

– Det trengs. Også i Norge! sier Bettina Elisabeth Franziska Sandgathe Husebø.