Jeg gratulerer Jens Hugo Trumpy ved nevrokirurgisk avdeling i Tromsø med artikkelen i Tidsskriftet nr. 4/2002 (1). Det er svært hyggelig at en norsk sykehusavdeling endelig gjør det som mange har ment er det eneste riktige, nemlig å sende epikrise til pasienter som har vært innlagt. I tillegg er det gjort en evaluering av ordningen ved at man har spurt dem det gjelder om de setter pris på en slik praksis.
Da jeg første gang skrev om dette i Tidsskriftet i 1994 (2) slo VG det opp over to sider. Det å lage en utskrivningsrapport når pasienten utskrives fra sykehuset, en rapport som pasienten selv skal lese, forstå og signere, slik det gjøres ved amerikanske sykehus, har i USA først og fremst et juridisk formål. Det som er viktigst for pasienten, er følelsen av å bli godt informert om hva som har foregått, hva som ble funnet, hvordan det behandlingsmessige opplegget blir videre, hvem som har det medisinske ansvaret etter utskrivningen osv. Her har vi fortsatt mye å lære. En god begynnelse er det opplegget som Trumpy beskriver fra Tromsø, hvor pasienten får en kopi av epikrisen, enten den kommer straks etter utskrivningen eller noe senere.
Fortsatt holder jeg en knapp på at det beste ville være en rapport (epikrise) som forelå idet pasienten gikk ut av sykehusdøren, hvor oppholdet ble beskrevet og gjennomgått på en slik måte at pasienten selv var i stand til å forstå innholdet og meningen. Denne kunne så gå i kopi til pasientens faste lege. Svar på prøver og liknende som ikke forelå da pasienten ble utskrevet, må kunne ettersendes, og ikke brukes som argument for å vente med epikrisen til senere. En slik rapport må formuleres på den måten at menigmann kan forstå innholdet og meningen. I den grad pasientens faste lege har behov for ytterligere medisinske opplysninger (som operasjonsbeskrivelse, svar på alle prøver som ble tatt osv.), kan sykehuset på forespørsel sende dette til legen.
