Jeg leser om grasrotmedisin i Tanzania i Tidsskriftet nr. 4 /2002 (1). Idet jeg passerer setningen ”Det er hans egen livshistorie han forteller”, kommer det fra TV-en: ”Hun trodde han var mannen i sitt liv”, fulgt av et snøft fra nærsittende seer; hun vet når det skal være refleksivt pronomen, og det var ikke her. Det skulle vært ”Hun trodde han var mannen i hennes liv”. Derimot skulle det vært ”Det er sin egen livshistorie han forteller”.
Refleksive pronomener er sin/sitt/sine , og de skal vise til subjektet i samme setning. I ”Hun trodde . . .” kommer det en ny en, ”(at) han var mannen . . .”, følgelig er det ikke samme setning lenger, og pronomenet skal være ”hans”. Men i ”Det er . . . egen livshistorie” er det ingen ny setning ennå, den kommer først med ”(som) han forteller”, følgelig skal det være ”sin”.
Nå er det jo en grunn til feil også, og i eksemplet fra Tidsskriftet er grunnen at pronomener oftere viser til venstre enn til høyre. Det er ikke noe i veien for å si ”Da han var tolv år, kom Bjørnson til Molde”, men ”Da Bjørnson var tolv år, kom han til Molde” er vanligere, for både forfatter og leser vil helst ha det mest informasjonsbærende ordet før pronomenet som henviser til det. Når det ikke er noen ny setning mellom substantiv og pronomen, kan man si at pronomenet ”reflekterer” – gjenspeiler – substantivet. Hvis forfatteren da ikke har noen mulighet for å la pronomenet vise til venstre, dvs. tilbake til substantivet, kan feilen lett oppstå.
Det finnes unntak fra de fleste regler, og for tydelighets skyld bør man nok godta ”Per bad Pål og Espen sette seg i sofaen hans” og ikke ”. . . sin”, selv om pronomenet viser rett tilbake til ”Per”. Grunnen er at tanken altfor lett lager setningen ”Pål og Espen satte seg i sofaen sin” og hever en sekundær neksus opp til å bli en primær – det er ikke bare i medisinen at en toleddet forbindelse kan kalles en neksus.
