For en tid tilbake hadde dagspressen oppslag om episoder innen obduksjonstjenesten som satte denne klassiske delen av patologifaget i vanry. Det er derfor prisverdig at kolleger med innsikt i obduksjonens betydning kommer på banen, slik Jana Midelfart Hoff & Steinar Aase gjør med sitt innlegg.
Patologene må antakelig ta sin del av ansvaret for utviklingen. I prioriteringen ved stramme avdelingsbudsjetter blir obduksjon lett en salderingspost i konkurranse med vevsprøver og celleutstryk. Man kan spørre seg om denne salderingen har vært riktig, for obduksjon er en av de viktigste kvalitetskontroller vi har innen medisinen. Obduksjon er avgjørende for korrekt dødsårsaksstatistikk, slik det bl.a. er vist i en fersk doktoravhandling fra Tromsø (1).
Som følge av den teknologiske utviklingen og av økonomiske og andre grunner har obduksjonsraten i USA falt dramatisk de siste 20 – 30 årene. Direktøren ved obduksjonsavsnittet ved Baylor College of Medicine i Dallas, Texas, uttalte nylig (egen oversettelse): ”I USA er det en illusjon om at dagens teknologi er så god at vi ikke trenger obduksjoner mer. Denne forestillingen er feil. Andelen dødsfall der det er diskrepans mellom hva som skrives i dødsattesten og den egentlige dødsårsaken, har ikke endret seg de siste tiårene. Obduksjoner gir fortsatt overraskelser i 30 – 40 % av tilfellene – 10 % er alvorlige feil som kunne ha endret behandling og utsikt for pasienten” (2).
Obduksjonen gir svar til klinikere og har stor betydning for opplæring og vedlikehold av kunnskap for patologene. Patologers kunnskap og erfaring er ofte avgjørende i diagnostikken av alvorlige og livstruende sykdommer.
Da NRK skulle omgjøres til aksjeselskap, fastsatte et revisjonsselskap verdiene i institusjonen til en milliard kroner. Til dette hadde Førde følgende kommentar: ”Då visste eg at dei ikkje hadde vore i nærleiken av det som eigentleg har stor verdi i NRK, kompetansen, mangfaldet av kunnskap” (3). I medisinen har kompetanse og mangfoldet av kunnskaper enda større verdi.
