Var det synd? Emil Aarestrup, lege og lyriker

Biografi

Emil Aarestrups farfar utvandret med sin familie fra København til Bergen i 1788, der han ble overtollbetjent. Artikkelforfatteren tilhører den norske gren av slekten. Eldste sønn, Emils far, som da var 13 år gammel, ble igjen i Danmark. Han ble også tollfunksjonær og giftet seg inn i en velstående kjøpmannsfamilie. Emil ble født i 1800. Foreldrene ble skilt da han var sju år gammel, og i 1808 døde begge med få ukers mellomrom. Etter dette vokste Emil opp hos en pleiemor. Han fikk en arv etter en velgjører og senere etter morfaren. Han kunne derfor ta artium og deretter studere medisin (1).

Aarestrup forlovet seg i 1824 med sin kusine Caroline Aagaard (1808 – 97). I 1827 tok han medisinsk embetseksamen med gode karakterer, giftet seg og åpnet praksis i Nysted på Lolland, der han arbeidet i 11 år. I 1838 flyttet han til Saxkøbing, også på Lolland, og i 1849 ble han utnevnt til stiftsfysikus i Odense, der han ble til sin død.

Aarestrup var kjent som en dyktig lege og en pliktoppfyllende embetsmann. Han kviet seg ikke for å søke råd hos andre, og fra Odense-tiden finnes flere brev der Aarestrup rådspør sin studiekamerat professor Seligmann Meyer Trier (1800 – 63) ved Rigshospitalet i København (2). Han skriver: «Jeg har en Provstinde med en evigvarende Bylde i Maven, som hun og nogle lollandske Læger have anset for en umaadelig stor Bændelorm; nu har hun Følelsen baade ud- og indvendig af to Bylder (hendes Yndlingsudtryk), der naturligvis ikke er andet end de udspilede Ovarier; men hun raaber uafladelig paa Bændelormkurer; jeg har udtømt mig i diuretica, resolv., heftige Purgantser etc., etc., etc., men hendes Mave forsvinder kun som Maanen, for atter at fyldes; hjelp mig at curere hende!»

Aarestrup lengtet hele livet tilbake til sin fødeby, hovedstaden København, og han søkte trøst hos adelen og godseierne i provinsen. Han nøt herregårdenes gode mat, utsøkte viner og sigarer. Han skrev selv i et brev til vennen urtekremmer Christian Petersen (1805 – 52): «Forresten lever jeg med Grever og Baroner, med Dyresteg og Kage, Champagne og Madeira, skjønt stadig afbrudt af lusede Indsiddere og fnattede Barselkoner» (3). Det virker som han ikke interesserte seg for samfunnets lavere lag, men han hadde en kledelig porsjon selvironi. I et annet brev skrev han: «Jeg er syg – af Fedme, af Magelighet, af Eensformighed, af Eensomhed, af Modgang; min Sjæl – hvis jeg har nogen – er tung som min Duffelsfrakke; det eneste, der gaaer fra mig og har Liighet med Geist, er Tobaksrøg og Vinde» (3). Han ble altså meget fet og uttalte selv at forsynets hensikt med ham måtte være å gi fysikerne et eksempel på den menneskelige huds utvidelseskraft. Han døde 56 år gammel. Dødsårsaken var Peritonitis post rupturam vesicae felleae.

Emil Aarestrup skrev sine første dikt allerede som tenåring og fortsatte å skrive hele livet. I alt skrev han bortimot 500 dikt og dessuten over 200 trelinjers miniatyrdikt, ritorneller, og han gjorde gode oversettelser av flere europeiske diktere, særlig av Thomas Moore (1779 – 1852) og Heinrich Heine (1797 – 1856). Han regnes som en av de betydeligste danske lyrikere på 1800-tallet. Det blir stadig utgitt utvalg av hans dikt, hele tre utgivelser i 1990-årene (4 – 6), og han er med i mange antologier. Det er satt musikk til flere av diktene. Hans samlede skrifter, sist utgitt i 1976, rommer seks bind (7). Det finnes atskillig litteratur om ham, blant annet en doktoravhandling (8). Aarestrup var en flittig brevskriver, og brevene hans gir et bilde av livet som medisinstudent og lege.

«Speil Dig i mig, kjære Caroline»

Aarestrup skrev 114 brev til sin forlovede, som bodde i Præstø, langt sør på Sjælland (1). Brevene er en merkelig blanding av hete kjærlighetserklæringer, lange forelesninger om filosofi og naturvitenskap og korte medisinske råd. Som studenter både før og siden forsøkte han å imponere og fremkalle fryktsomme gys hos kjæresten ved å beskrive kadavrenes rene skjønnhet i disseksjonssalen: «… de røde, friske Kjødtrevler med deres fine gennemsigtige Hinder; Senerne, blanke som Sølv; Brusket fra Ledemodene, snehvide, glatte; det uendelige fine Net af Aarer, Pulsaarer og Nerver; og den beundringsværdige Sammenhæng.» Og med en prosakunst som kan minne om Charles Dickens, men uten synlig empati, skildret han sykebesøk i studietiden: «Et andet Sted, i et beklumret, ophedet, pestsvangert Værelse, i en dyb, skidden raadden Seng, laae to smukke, halvdøde Pigebørn: to andre krøb omkring og p… paa Gulvet; Moderen holdt Faddersladder med en Nabokone, og krympede sig ved, paa min temmelig barske Befaling, at lukke Vinduerne op. Paa mit Spørgsmaal, om der ikke var flere Syge i Huset, førte man mig ind i et andet Lukaf, hvor en 13 Aars Dreng, splitternøgen, oversaaet med en farlig Sygdoms Pletter, saa afmægtig, at han næppe kunde røre sig, ligesom maatte opsøges i noget stinkende Halm, der sparsomt var kastet ind i en mørk Alkove.»

Han ville gjerne doktorere på sin unge forlovede: «Hvis Dine Hænder eller Fødder er røde af Frost og Kløe, saa lad hente fra Apotheket, hvad der staar paa indlagte Recept, det skal være et godt Middel: Du drypper et linned Klæde deri, vrier det af, og lægger det om Aftenen, naar Du gaar i Seng, omkring de angripne Dele, hvor det forbliver liggende Natten over … frygt ikke, det bestaaar af Terpentinolie, Viinaand og Rosenvand.»

Aarestrup drømte som ung om en sammensmelting av et jordisk og et himmelsk paradis. Han ville oppleve himmelen på jorden. Han følte sterkt at tidens seksualmoral gjorde dette umulig. Han hånte det borgerlige ekteskapsliv, deltok flittig i utelivet på Dyrehavsbakken, og som student fikk han et barn med sin privatlærers kone. I brevene til sin forlovede Caroline forsøkte han å vinne henne for sine meninger. Han formante og overtalte for at hun skulle vrake sine normer og kaste seg i hans armer. Han invaderte henne og ville bli hennes åndelige far. «Du staaer i aandelig Henseende med Hensyn til aandelig Næring og Lecture paa samme Trin som Barnet …» «Speil Dig i mig, kjære Caroline,» «Lad ikke smaalige Hensyn fordunkle Dig, Caroline; lad ikke Ængstelighet for, hvad Folk kunde synes , afholde Dig fra noget Godt og Skjønt eller fra Noget, Du skylder vor Kjærlighed!» og endelig: «Idet Manden giver sig hen til Qvinden, og hun til ham, handle de med den største Frihed, det vil sige, overensstemmende med den inderste Attraa i deres Sjæl, og den Lyksalighedsfølelse, der oppfylde dem saalænge Kjærligheden bestaar.» Og likedan i dikt:

Aarestrup bruker her en ren religiøs overtalelsesteknikk. Carolines brev finnes ikke lenger, men det går frem av hans brev at hun strittet imot. Hun var låst i tidens dydsoppfatning. Hun ønsket ingen skogturer i hans regi, og hun prøvde å fremskynde bryllupet for at alt kunne skje etter vedtatte normer. Likevel er det sannsynlig at han til slutt lyktes i sitt prosjekt:

. . .

. . .

Fra samme tid mer ekstatisk:

«Der er en Trolddom paa din Læbe»

Men Caroline var likevel ikke frigjort, verken etter bryllupet i skogen eller etter det senere bryllupet i kirken. Hun klarte ikke å svare på ektemannens forventninger om en betingelsesløs hengivelse til sanseligheten. Hun fant sine verdier i den daglige husholdning og i oppdragelsen av barna, som etter hvert ble 12 i alt.

Istedenfor å være en hyllest til en pliktoppfyllende hustru, kan dette diktet like godt gjemme en bebreidelse mot en ektefelle som styrer huset og aldri har tid til annet. Og den opplevelsen Aarestrup ikke fikk i det ekteskapelige samliv, fantaserte han inn i sine dikt. Med kvinner i omgangskretsen som inspirasjonskilde skrev han noen av de mest sensuelle dikt i dansk litteratur. Et av diktene heter Til en Veninde . Første strofe lyder slik:

Blikket er et kjærlighetsdikt inspirert av noe så diminutivt som en så vidt synlig stripe av den elskedes øye. Deleffekten var Aarestrups spesialitet.

Ettertiden vet ikke hvor dypt disse forholdene i virkeligheten gikk. Han bruker ofte seksuelle metaforer – slange, blomsterkrukke – men det føles som det er en slags distanse i diktene. Det er sjelden noen heftig lidenskap. Han er den reflekterende, nytende elsker. Hans poesi har drømmekarakter, og diktenes virkelighet er cerebral. Hans skarpe iakttakelsesevne og eminente sans for detaljer blir omsatt i små strofer fulle av farge og vellyd. Han beskriver det kvinnelige legemes herligheter fra topp til tå. I diktningen frigjorde han seg fra hverdagen. Han trakk en skarp grense mellom det offentlige livet, legevirksomheten, og privatlivet, som han levde i sine dikt. Det finnes nesten ingen medisinsk-faglige spor i diktene hans. Men overflateanatomiske observasjoner av den kvinnelige topografi inspirerer ham.

Formene kan for hans indre blikk bli nesten abstrakte og geometriske, som i dette diktet:

I diktet Hemisphærene hyller han de kvinnelige bryster.

Iblant blir Aarestrups metaforer nokså bryske, som i de siste linjer av dette diktet om en pike som var kald som polarisen:

Jeg er en Røver, vild af Bakkenbarter;

Paa min Pistol er Hanen altid spændt;

Dødsdrift og resignasjon

Emil Aarestrup var ikke bare en dyrker av kvinnelig skjønnhet og god mat. Det var store svingninger i hans sinn. Han sier et sted at han ble dikter da han mistet foreldrene (3). Han ble frigjort fra ytre autoriteter og kunne skape sin egen personlighet. Men han brukte fantasien og diktningen til å kompensere savnet. Tapet av foreldrene kan nok ha formet hans motivkrets. Aarestrup hadde flere depresjonsperioder, og dødsmotivet kommer flere ganger til syne i hans dikt (10).

Diktet Eensomheden inneholder selvmordstanker. Siste strofe lyder slik:

I 1832 fulgte han en hjertesyk pasient, komtesse Amalie Raben (1800 – 32), og hennes selskapsdame på en behandlingsreise til Karlsbad. Etter vel to måneders opphold døde komtessen på hjemveien. Under utenlandsoppholdet skrev Aarestrup hvitglødende kjærlighetsdikt til sin kone, fulle av erotisk savn. Som i forlovelsesbrevene drømte han om hennes hengivelse:

Men Caroline maktet heller ikke etter hans hjemkomst å innfri hans lengsler. Hverdagen ble atter grå, og han flyttet sine lengsler over på den avdøde komtessen. Hun blir den tilbedte i dikt om død og retrograd elskov:

I Armene paa en, som er død, lad mig hvile!

I et rimbrev fra 1834 til en venn skriver han:

Sin største litterære produksjon hadde Aarestrup i årene 1834 – 37. Vennen og dikterkollegaen Christian Winther (1796 – 1876) fikk overtalt ham til å gi ut en diktsamling med 130 dikt og 42 ritorneller i 1838 (11). Den ble møtt med forarget oppsikt blant de borgere som kjente legen og lammende taushet fra den litterære offentlighet. Han hadde drømt om et gjennombrudd, og skuffelsen ble stor da boken overhodet ikke ble omtalt i pressen. Men den ble likevel diskutert i det litterære miljø der dikteren J.L. Heiberg (1791 – 1860) dominerte. Aarestrup ble anklaget for ugudelighet og svineri, og han ble oppfattet som materialist, mens han selv paradoksalt nok fant årsaken til sitt dikteriske nederlag i tidens økende materialisme. Han skrev etter dette få dikt, og de fleste var leilighetsdikt til ulike begivenheter. Aarestrup offentliggjorde ikke flere av sine dikt og var nesten glemt inntil kritikeren Georg Brandes (1842 – 1927) skrev om ham noen tiår senere.

Kanskje på grunn av skuffelsen forsøkte han å blåse liv i sitt ekteskap. Han hadde investert sin kjærlighetsevne i et drømmeprosjekt som hadde havarert, og nå ville han ennå en gang forsøke å føre den inn i hverdagen. I en slags selvransakelse erkjenner han at han har stilt for store fordringer til sin kone. Han skriver et dikt om troskap.

Ritorneller

En spesiell plass i Aarestrups diktning har ritornellene. Dette er opprinnelig en italiensk improvisasjonsform som han innførte i dansk litteratur. Den består av bare tre linjer, der første og tredje linje rimer. Det blir miniatyrdikt som krever et overraskende poeng for å få liv. I tillegg til sine øvrige nesten 500 dikt skrev Aarestrup mer enn 200 ritorneller. Mange av dem er humoristiske og kan minne om Johan Herman Wessel (1742 – 85), som disse tre:

Men de fleste av disse bagateller har et mer erotisk innhold:

Avslutning

Emil Aarestrup var småborgersønnen som gjennom sitt yrke fikk adgang til det søte liv og trivdes med det. Likevel var han en dypt splittet personlighet. Han var en glad, men melankolsk og skuffet livsnyter som lot fantasien bøte på virkeligheten og poesien oppfylle et eksistensielt savn. Motivkretsen er elskov, atskillelse og død. Impresjonistiske bilder av skjønnhet rammes inn av tanker om tilværelsens fullstendige meningsløshet.

Historisk tilhører Aarestrup romantikken. Men mens de fleste romantikere dyrker kjærlighetens åndelige side, er Aarestrup en begavet iakttaker av dens fysikk. Med sitt legeblikk dissekerer han alle typer av skjønnhet, og han dyrker det plutselige øyeblikk. Han skriver om forening og opphør. Døden blir en nødvendig horisont for den hellige erotikk. Aarestrup sammenkobler utslettelsen i ekstasen og utslettelsen i døden, og det kan være vanskelig å fornemme hvilken av de to han skriver om. I diktet Angst er det kanskje begge.