Per G. Farup påpeker det påfallende i at jeg og Helge Waldum på lederplass skulle være uenige i synet på irritabel tarm-syndrom. Jeg skal ikke underslå at jeg har vært uenig med Helge Waldum i et og annet opp gjennom årene. Men denne gangen tror jeg Farup skyter spurver med kanoner. Temaet for min leder i sommernummeret var ikke primært irritabel tarm, men min og mange andres bekymring for at legemiddelindustrien ikke bare tilbyr sine legemidler, men også lager langsiktige programmer for å påvirke befolkningens og legenes tenkning om sykdom (1). Dette med henvisning til en artikkel i BMJ som allerede har vakt mye debatt internasjonalt (2). Propagandering for irritabel tarm-syndrom ble i denne artikkelen omtalt som ledd i én av fem strategier industrien har brukt for å ”selge sykdom”. Min kommentar til mange slike eksempler var at ”. . . når alle grader av dette blir gjort til sykdom, skal man ikke undre seg over at leger blir ulykkelige og helsetjenesten kostbar” (1).
Jeg har lest Waldums artikler i Tidsskriftet om irritabel tarm-syndrom, også hans gjennomgang tidligere i år av legemiddelbehandling ved disse plagene (3). Den preges av en slik nøkternhet hva gjelder legemiddelbehandling at selv en allmennpraktiker kunne ønsket en anelse mer medikamentell optimisme. Det er lite i disse artiklene som skulle tyde på at Waldum og jeg er uenige i synet på irritabel tarm som klinisk problem.
