H. Pande svarer:

Jeg har holdt meg til den nederlandske legeforenings hefter om emnet. Statistikken var ikke med i 1996-utgaven, men i 2000-utgaven (1) og dermed ny for meg og antakelig for de fleste av Tidsskriftets lesere.

Sturla Solheim mener jeg har tolket statistikken feil. I mitt opprinnelige manus hadde jeg med hele tabellen, men denne ble utelatt av redaksjonelle grunner. Her presenteres Dillmanns tall for 1995 (tab 1) (1), så kan leserne selv bedømme hvem som leser feil.

Til sammen var det altså 25,9 % som døde av tiltak gitt «med den hensikt å avslutte livet». Jeg tok også med de 3 % som døde etter å ha fått opioider i store dose med den indirekte hensikt å fremskynde døden. Her kan Solheims innsigelser ha noe for seg, for denne gruppen omfatter nok også dødsfall som følge av «dobbelteffekten», det vil si at noen liv blir forkortet på grunn av behandlingen. Men hensikten er da å lindre, ikke «å avslutte livet» slik det står i den nederlandske tabellen. Dillmanns artikkel inneholder ingen av de definisjoner Solheim nevner, de er hentet fra Solheims eget arbeid.

Solheim skriver at «Pande sidestiller også eutanasi og det å stoppe eller ikke begynne behandling». Det er en beskyldning det ikke er grunnlag for, verken i mitt siste (2) eller i tidligere innlegg (3).

Neste avsnitt i Solheims innlegg er uklart. Solheim gjenkjente tydeligvis tallene og burde skjønt at når jeg ikke hadde regnet med de 13 % som døde etter en avgjørelse om å unnlate å gi behandling «med den indirekte hensikt å fremskynde døden», så var det fordi dette tallet også omfattet behandlingsunnlatelser som heller ikke vi ville regne som eutanasi.

Solheims omtale av pasientrettigheter virker noe arrogant for en som har drevet med palliativ medisin i mange år, og som er vel kjent med at det kan være det etisk riktigste å unnlate å behandle eller å stoppe igangsatt behandling. Jeg synes språkbruken i innleggets siste avsnitt er lite trivelig i en sak som burde invitere til dialog.