Tilfeldig variasjon i forekomst av sykehusinfeksjoner ble påpekt i vår artikkel (1). Signifikant økning av nedre luftveisinfeksjon høsten 2001 kan trolig relateres til utstrakt bruk av forurenset Dent-o-sept ved sykehjem i Oslo (1). Etter at Dent-o-sept-saken ble oppklart, har man observert en generell nedgang (B.M. Andersen, upubliserte data). Forbruket av antibakterielle midler varierer sterkt mellom institusjoner i Oslo (1, 2). Psykiatriske langtidsinstitusjoner har færre infeksjoner og betydelig mindre bruk av antibiotika enn andre (3).
Det er bekymringsfullt at Oslo kommune nå mangler sykehushygienisk bistand til sine over 5 000 langtidspasienter. Årsaken er manglende avtale mellom kommunen og sykehuset. Slik bistand skal i henhold til smittevernlovens forskrift forankres ved regionsykehus. I Oslo ble institusjonshygiene lagt til Ullevål sykehus i 1993, og fra 1999 (bystyrevedtak) etablert som kompetansesenter for Oslo. Overgang til statlig helseforetak medførte behov for ny avtale mellom Ullevål universitetssykehus og kommunen. Denne er ennå ikke etablert, til tross for tilbud fra sykehuset til kommunen om bistand.
Derfor ble våre prevalensmålinger, utsendt til sykehjem i Oslo i juni 2002, samlet inn av Helsevernetaten istedenfor som tidligere hos oss (2, 3). Dette er beklagelig. Hver institusjon bør få en kompetent tilbakemelding og oppfølging vedrørende sykehusinfeksjoner i relasjon til aktuelle og tidligere funn, slik de tidligere fikk fra Ullevål sykehus (2, 3). Det gjelder alle typer langtids helseinstitusjoner og over flere år. Mange års praktisk infeksjonsforebyggende arbeid ved helseinstitusjoner i Oslo ser nå ut til å smuldre opp, noe som fører til økt lidelse for pasientene og merkostnader for samfunnet. Tilstanden som er beskrevet i våre artikler (1, 2) forverres ytterligere ved at smittevernloven ikke følges når det gjelder sykehushygienisk bistand.
