Utviklingen av moderne celle- og molekylærbiologi tvinger frem et endret kroppsbilde (fig 1). DNA-molekylet fremstår i økende grad som en nøkkel til hvem vi er. Informasjon om våre fysiske og mentale anlegg og utsikter til helse og sykdom ligger for en stor del lagret i arvestoffet. Celler og vev som avgis, for eksempel i flass, hår, urin, avføring og svette, inneholder denne informasjonen.
DNA-molekylet fremstår som en nøkkel til hvem vi er. Kroppsbildet vårt endres fordi alle celler vi avgir inneholder denne nøkkelen
Biobanker er systematiske samlinger av ulike typer humant biologisk materiale
Biobanker
Mange personer har gjennom tidene avgitt celler og vev, og dermed DNA, til en eller flere biobanker (1 ). Dette er systematiske samlinger av humant biologisk materiale (fig 2). Biobankene kan klassifiseres i henhold til anvendelsen av det oppbevarte materialet. Diagnostiske banker omfatter produkter som har vært brukt til å stille diagnoser, for eksempel patologilaboratorienes vevs- og cellearkiver, mens behandlingsbiobanker er samlinger av celler eller vev til bruk i medisinsk behandling – nedfryste befruktede eggceller samt blodbanker kan tjene som eksempel. Forskningsbiobanker inneholder humant biologisk materiale som anvendes i medisinsk forsknings- og utviklingsarbeid. I dag er det økende interesse for å samle humant biologisk materiale til kommersiell bruk, blant annet til utvikling av nye legemidler og diagnostiske produkter. Antallet slike kommersielle biobanker
Undersøkelser av biologisk materiale satt inn i et tidsperspektiv
Arkeologi, antropologi og patologi
Med raffinerte metoder er det i økende grad blitt mulig å stille diagnoser på rester av mennesker funnet ved arkeologiske utgravninger (2 ). Det mest dramatiske tilfellet var det godt bevarte liket av en ung jeger som ble funnet i isen i høyfjellene i grenseområdet mellom Østerrike og Italia for noen år siden. Det viste seg at mannen var over 6 000 år gammel. Han ble ikke bare gjenstand for omhyggelig forskning – men det kom også frem at han trolig var blitt myrdet (3 ). Sammensetningen av hans siste måltid er til og med blitt klarlagt (4 ). I 1997 klarte en forskergruppe å analysere nærmere 100 000 år gammelt DNA fra neandertalere (5 ). Denne og andre studier kaster nytt lys over utviklingen av det moderne menneske.
Utgravninger av kirkegårder har gitt muligheter til å undersøke sykdomsforhold i historisk tid (6 ). Kombinert med molekylærbiologiske undersøkelser og avanserte biokjemiske og kjemiske analyser bringer dette verdifull viten om levekår, miljøfaktorer, kosthold og dødsårsaker (2 ). Sammenliknende studier av DNA hos folk i ulike deler av verden gir nyttige bidrag til vår viten om migrasjon og folkevandringer. Antropologer, arkeologer og patologer har etter hvert fått et metodemessig fellesskap som gjør det naturlig å sette slike undersøkelser inn i et samlet tidsperspektiv (fig 3).
Hva finnes i patologiarkivene?
Moderne prepareringsteknikk (fiksering, parafininnstøping, mikrotomskjæring) for lysmikroskopi la grunnlaget for cellulærpatologien som revolusjonerte medisinen i annen del av 1800-tallet. Vevsprøver fiksert i formalin og innstøpt i parafinvoks viste seg å være svært holdbare, og fra rundt 1930 ble det vanlig å arkivere diagnostisk materiale i Norge. Når det finnes mikroskopiske snitt og vevsblokker fra pasienter som var over 80 – 90 år i 1930, betyr det at vi besitter materiale fra personer som var født på midten av 1800-tallet. Hvis det ikke har vært for lang avstand mellom generasjonene, vil det i beste fall kunne foreligge vevsmateriale fra opptil 7 – 8 generasjoner av samme familie.
På landsbasis blir tallene fra norske patologilaboratorier ganske formidable. I år 2000 ble det undersøkt 340 000 vevsprøver og 560 000 cytologiske prøver (7 ). Dessuten består hver prøve ofte av flere ulike vevsblokker, ikke sjelden flere enn ti, enkelte ganger opptil 50. Samme år ble det utført vel 5 000 obduksjoner, de fleste med uttak av vevsblokker til mikroskopi og arkivering. I forbindelse med at regjeringen nedsatte et utvalg for utredning av biobanker i 2001, ble det gjort en opptelling av den totale arkiverte prøvemengden (1 ). Ved de 26 patologilaboratoriene i Norge finnes det ca. 20 millioner vevsbiter innstøpt i parafinblokker og et tilsvarende antall mikroskopiske snitt (fig 4). Disse representerer nærmere 5,5 millioner pasienter over en periode på mer enn 70 år (fig 5). I tillegg er det lagret et tilsvarende antall cytologiske prøver fra de siste 40 – 50 år, slik at vi kommer opp i drøyt 10 millioner pasienter. Blant dem er praktisk talt alle kvinner i Norge over 18 år. Alt dette er rimelig godt arkivert sammen med diagnosekartotek og remisser med beskrivelse av funnene. Prøvene representerer alle tenkelige sykdommer i samtlige organer, alle aldersklasser fra fostre og nyfødte til pasienter oppunder 105 år. I tillegg finnes det normalt vev og celler fra alle organer.
Nye metoder
DNA-ekstraksjon og polymerasekjedereaksjon
DNA (arvestoff) kan isoleres fra parafinsnitt, og i løpet av det siste tiåret har vi sett ulike molekylærbiologiske metoder anvendt i studier av formalinfikserte vevsbiopsier. Det er verdt å merke seg at varigheten av formalinfikseringen (optimalt 1 – 3 døgn) før innstøping i parafinvoks i betydelig grad påvirker DNA-utbyttet (8 ). Det lar seg også gjøre å fjerne dekkglassene fra fargede snitt og celleutstryk og isolere DNA. Ved fiksering og lagring av vev, og særlig dersom ubufret formalin anvendes, nedbrytes DNA-trådene til kortere bruddstykker. En sammenrast mursteinsbygning kan illustrere disse DNA-stykkene, og arbeidet videre kan sammenliknes med det å bruke de enkelte mursteinene til å identifisere huset. Likevel kan slike DNA-bruddstykker tjene som utgangspunkt for identifikasjon av gener og genetiske avvik med høy spesifisitet. Ikke minst kan genfeil ved arvelige sykdommer og mutasjoner i kreftceller påvises. Oppkopiering (amplifisering) av det aktuelle DNA-området ved hjelp av polymerasekjedereaksjon (PCR) er den vanligste måten å innlede slike studier på (9 ).
In situ-hybridisering og in situ-PCR
In situ-hybridisering har likhetstrekk med immunhistokjemi. En DNA-probe komplementær til det DNA eller RNA man vil studere, anvendes som søkeredskap i stedet for et antistoff. For å oppnå økt sensitivitet kan metoden forfines ved å gjøre en PCR-amplifikasjon av det søkte DNA eller RNA på vevssnittet før selve hybridiseringen, såkalt in situ-PCR (10 ).
Kvantitativ PCR
Dersom innledende studier har gitt holdepunkter for amplifikasjon eller delesjon i et bestemt område av et kromosom, vil man kunne anvende kvantitativ PCR11 ). Fluorescenssignalet måles ved hver syklus, og intensiteten er proporsjonal med mengden akkumulert PCR-produkt. Dette muliggjør en nøyaktig kvantitering av gendosen eller genekspresjonen i cellene.
Funksjonelle genstudier
Den biologiske betydningen av de DNA-endringene som påvises vil ikke alltid være entydig. Vi vet at genaktiviteten ikke er statisk, men varierer mellom ulike celletyper og svinger som følge av fysiologiske og sykdomsrelaterte forhold. Ved funksjonelle genstudier søker man å bestemme uttrykket av de enkelte gener eller genfamilier ved normale og patologiske tilstander. Immunhistokjemiske analyser kan gi informasjon om forekomsten av forskjellige genprodukter. Mer inngående kunnskap om dynamikken i genekspresjonen forutsetter imidlertid at man gransker trinnet før det endelige genproduktet, nemlig mRNA, som er spesifikt for det aktuelle proteinet. RNA er mindre stabilt enn DNA, og dekomponeres på få minutter som følge av RNAser, enzymer som finnes mange steder i våre omgivelser. Lenge antok man derfor at RNA måtte være ødelagt i formalinfiksert, parafininnstøpt arkivmateriale. Imidlertid har det vist seg at en liten fraksjon av delvis intakt RNA og tallrike små stykker kan holde seg over lang tid, og kan utvinnes (12 , 13 ).
Immunhistokjemi
Den kontinuerlige utviklingen av nye antistoffer, sammen med moderne metoder for avdekking av antigener (proteinasebehandling, mikrobølgebehandling, trykkoking) (14 , 15 ), har gitt oss en lang liste av antistoffer som fungerer godt til immunhistokjemiske analyser av mikroorganismer, proteiner, hormoner og andre biologiske substanser (genprodukter) i formalinfiksert vev. Ettersom analysene gjøres under lysmikroskopisk kontroll direkte på vevssnitt, blir spesifisiteten høy.
Bruk av såkalte vevsmatriser med nærmere tusen små vevsprøver i en parafinblokk gir mulighet for betydelig effektivisering av analysene (16 ).
Undersøkelsene er først og fremst kvalitative, men kvantitering kan til en viss grad gjøres. Bruk av automatiserte roboter medfører mulighet for betydelig standardisering.
Lasermikrodisseksjon
Høy cellulær spesifisitet kan også oppnås ved anvendelse av lasermikrodisseksjon. Denne teknikken gjør det mulig ved synets ledelse gjennom et mikroskop å dissekere ut cellegrupper eller enkeltceller som er representative for den cellepopulasjonen som skal undersøkes. Cellene overføres så automatisk til et prøverør og kan analyseres videre. Metoden egner seg godt for parafininnstøpt vev (11 , 17 ).
Væskestrømscytometri
Væskestrømscytometri er en metode til automatiske sortering og analyse av enkeltceller i suspensjon. Etter deparafinering og proteinasebehandling kan fluorescensfargede celler fra arkivert vev anvendes i slike undersøkelser. Flere parametere kan analyseres parallelt, opptil 120 000 celler per sekund. Analyse av ploiditet i maligne svulster kan ha prognostisk betydning, og gjøres ikke sjelden med cytometriske metoder (18 , 19 ).
Bildeanalyse
Med moderne elektronisk bildeanalyseutstyr18 ).
Figur 4 Arkivet ved Gades Institutt, Avdeling for Patologi, Haukeland Universitetsykehus. Her finnes ca. to millioner parafininnstøpte biopsier, de eldste fra 1930
Figur 5 Øverst en parafinblokk med vev fra 1930, nederst en parafinblokk fra 2002
Nye mikroskopiteknikker
I tillegg til ordinær lysmikroskopi kan materiale undersøkes med elektronmikroskopi og flere nyere mikroskopiteknikker. Konfokal laserskanningmikroskopi har vært mye brukt i de siste årene. Prinsippet er at fluorokromfarget vev bestråles med en laserstråle, deretter registreres fluorescenssignalet automatisk fra ett og ett punkt. Signalene databehandles slik at det bygges opp et tredimensjonalt bilde med svært høy oppløsning (20 ).
Ny bruk av gammelt materiale
Plutselig er vi kommet inn i en helt ny verden. På gammelt materiale kan vi identifisere omtrent samtlige av menneskets mer enn 30 000 gener. Vi kan analysere alle typer vev og sykdommer med henblikk på DNA, delvis RNA og på proteiner og andre stoffer, og i tillegg kan vi sammenholde dette med utseendet i celler og vev. Med stor nøyaktighet kan vi identifisere enkeltceller og grupper av celler i vevet og gjøre spesifikke analyser på dem. Vi kan påvise både avvik i kreftceller og forandringer ved infeksjoner, vi kan karakterisere både de normale og de unormale cellene. Det vil trolig være mulig å granske virus i nervevev fra poliomyelittpasienter som døde under epidemien i Norge i 1950-årene, og studere hvilke undergrupper av papillomavirus som forekom i livmorhalskreft i tidligere tider.
Med disse metodene kan vi klassifisere sykdommer i vev trekvart århundre tilbake og stille diagnoser som ingen visste om den gang. Dette fagfeltet er i sin begynnelse, metodene forbedres stadig, og det dukker opp nye diagnostiske og prognostiske muligheter. Dette setter oss også i et dilemma. Mulighetene for spennende helseforskning er store, noe som kan gi kunnskaper av vesentlig betydning for dagens pasienter. Samtidig må vi passe på at vi ikke bruker opp vevs- og cellebankene, da sannsynligheten er stor for at nye og bedre metoder i fremtiden vil gjøre materialet enda mer verdifullt.
Hva ville våre oldeforeldre ha sagt ?
Norske patologiarkiver er særlig verdifulle fordi nesten ingenting av materialet er kastet. Dermed gir de oss muligheter for biologiske undersøkelser av store deler av befolkningen som har levd gjennom mange år, noe som kan komme dagens helsearbeid til gode. Likevel er dette et svært følsomt emne, og noen opplysninger kan pasientene gjerne være foruten. Det er ikke så kjekt å finne ut at vår ærverdige oldefar led av fremskreden syfilis, eller at han ikke var far til ett av oldemors barn. Det er heller ikke nødvendigvis et gode å få vite at man bærer i seg anlegg til en sykdom som vil bryte ut om en del år, og så gå år etter år og vente på den med uro.
Reviderte diagnoser kan også være ubehagelige for patologen. Med jevne mellomrom stilles det feil diagnoser, og tidligere, da man ikke hadde de nåværende spesialanalysene, famlet man ofte i blinde. I en del andre land har det vært problematisk å lagre slikt vevsmateriale. Det kan føre til rettsforfølgelse på grunn av feildiagnoser, og problemer fordi pasienter ønsker å få utlevert sitt eget materiale, både for destruksjon og for kommersielle formål. Det har også vært flere åpne juridiske spørsmål forbundet med analyser på arkivert materiale. Derfor forekommer det ved noen laboratorier i andre land, først og fremst i USA, rutinemessig destruksjon av arkivmateriale etter en tidsperiode på ned til noen måneder. Av økonomiske årsaker smelter også mange laboratorier om parafinblokkene for å bruke parafinen om igjen.
Arkivene i norske patologilaboratorier er enestående. Kombinert med like unike befolkningsundersøkelser og epidemiologiske registre gir de oss store muligheter til bedre kvalitetssikring og forskning i helsevesenet. Lovregulering og streng etisk overvåking av biobankene vil også ivareta at bruken av arkivene skjer i betryggende former (1 ).
