Brekke, VE
Himmel og helvete
Om kvinner og rus. 116 s. Oslo: Akribe, 2002. Pris NOK189
ISBN 82-7950-069-3
Vigdis Brekke har her skrevet en nær og lærerik bok. Den er basert på hennes hovedfagsoppgave i sykepleievitenskap og er en kvalitativ studie på bakgrunn av samtaler med ni kvinner fra en selvhjelpsgruppe for misbrukende kvinner. I seks relativt korte, men likevel oversiktlige og innholdsrike hovedkapitler beskriver hun veien inn i misbruk, livet som misbruker og den vanskelige, men dog optimistiske veien ut av misbruket, iallfall for de fleste av informantene. I tillegg kommer noen innledende kapitler om bokens bakgrunn, forfatterens vitenskapelige ståsted, noe om selvhjelpsgrupper og en kort referanseliste.
Hvert hovedkapittel innledes med materiale fra Brekkes studie. Her kommer informantene bredt og illustrerende til orde. I det videre omtaler hun mer generelle trekk ved det materialet informantene kommer med. Til slutt fletter hun inn annen litteratur og tar en mer generell diskusjon. Bokens forse ligger i de to første leddene. Brekke skriver godt og nært. Hun er utrolig lojal og empatisk overfor sine informanter og man sitter igjen med en sterk følelse av at man virkelig har lært noe om verden slik den fortoner seg for en misbruker. Selv om det til tider er provoserende å gå inn i alle misbrukerens rasjonaliseringer, er det nettopp det som er denne bokens og den kvalitative studies styrke; at vi trår inn i den kvinnelige misbrukers verdensbilde. Dette illustrerer også hvem boken i første rekke henvender seg til. Brekke skriver i forordet at hun henvender seg til naboer, pårørende, den misbrukende selv og andre som kommer i kontakt med misbrukeren, og kanskje ikke først og fremst til den profesjonelle hjelper. Og her finnes rikelig med materiale til gjenkjennelse og økt forståelse.
Bokens svakhet måtte være den tredje, mer reflekterende, vitenskapelige delen av hvert kapittel. Her savnes noe mer faktakunnskap. Den interesserte leser kunne ha behov for å få flere henvisninger til annen litteratur. Jeg savner sentrale arbeider fra for eksempel Per og Sonja Vaglum (1, 2). Kanskje andre arbeider fra for eksempel Edle Ravndal (3) kunne være vel så sentrale å plukke frem. Og bør det være slik at bare én av i alt 53 referanser er hentet fra tidsskrifter indeksert på databaser som Medline, fra referee-baserte tidsskrifter overhodet?
Dette er dog små innvendinger mot en god bok (og en pen bok!) som jeg ikke vil nøle med å anbefale mine pasienter eller deres pårørende, ja derigjennom også til helsearbeidere.
