Forskning – USAs gjøkunge?

Denne boken dokumenterer hvordan amerikanske offentlige bevilgninger til forskning er økt gjennom siste halvdel av 1900-tallet, og belyser hvorfor denne økningen har vært meget kraftig og større enn økningen innen noen annen offentlig sektor. Boken er skrevet av Daniel S. Greenberg, en erfaren journalist med vitenskap som arbeidsområde, bl.a. også med en periode som nyhetsredaktør i Science bak seg. Dokumentasjonen bygger på tilgjengelig offentlig økonomisk statistikk og flere års arbeid med intervjuer med fremtredende vitenskapsmenn og politikere på høyeste nivå i USA.

Boken viser at forskernes omgang med fakta når det gjelder historie og bevilgninger er langt mer omtrentlig enn i det vitenskapelige arbeidet. Fantasien som er blitt utvist for å oppnå politikernes gunst har vært upåklagelig, og selv presidentene Nixon og Reagan, som begge gikk til valg på klare budskap om å redusere offentlige bevilgninger til forskning, endte med å øke disse substansielt. Dette til tross for stor oppmerksomhet om saker der såkalte «overhead»-midler hadde forsvunnet i store regnskapssluk og dukket opp igjen som luksusartikler og –forbruk ved noen eliteuniversiteter. Når bevilgningene på 1990-tallet igjen så ut til å falle, kom man til og med langt i å planlegge en TV-serie (planlegging for 150 000 dollar) med sikte på å skape forståelse i allmennheten for betydningen av å bevilge penger til forskning.

I grove trekk gis en kronologisk fremstilling. Forfatteren gjør en ytterst detaljert gjennomgang av oppbyggingen av de store institusjonene National Science Foundation og National Institutes of Health, av lobbyvirksomheten til enkeltpersoner og av behandlingen av bevilgninger til vitenskapelige formål i Kongressen og hos de ulike presidenter. For en ikke-amerikansk leser gjør grundigheten at noe av interessen for boken går tapt på tross av et levende og lettfattelig språk.

Forfatterens budskap fortjener likevel stor interesse også utenfor USA. For tiden går det knapt en uke uten at norske forskere roper i desperasjon om mer penger, og alltid med edle og akseptable begrunnelser. Ikke minst gjelder det biomedisin, som etter at den kalde krigen er over har stått for den desidert største ekspansjonen i USA. Selv om det er hevet over tvil at Norge bruker relativt lite av sitt brutto nasjonalprodukt til forskning, burde det vekke undring når akkurat de samme skrik høres i USA, som bruker mer enn noe annet land. Greenberg har nok ant at når han ville vise hvor grenseløse akademiske miljøer er i sine krav til midler, måtte dokumentasjonen være så grundig at det ville bli umulig å tilbakevise denne påstanden. Han legger vekt på at en viktig grunn til forskersamfunnets umettelighet er at det rett og slett er blitt så stort, kanskje for stort. Han hevder også at det til nå ikke noe sted er vist at det er en sammenheng mellom bevilgninger til forskning og avgjørende gjennombrudd.

Enig eller uenig – det er viktig at noen våger å stille spørsmål ved det selvfølgelige i at bevilgninger til forskning er bra og viktig, og at større bevilgninger til forskning er bedre og gir enda viktigere resultater enda raskere. Norske lobbyister på vitenskapens vegne har mange tips å hente i denne boken. Men pass dere, kanskje stortingspolitikere også får tak i den!