Blomberg, W
Galskapens hus
Utskilling og internering av gale i Norge 1550 – 1850. 239 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2002. Pris NOK 318
ISBN 82-15-00176-9
Bibliotekaren og kriminologen Wenche Blomberg har i denne boken tatt for seg et stykke norsk psykiatri- og sosialhistorie, nemlig utskilling og internering av sinns-lidende og problemklientell i perioden fra kort etter reformasjonen og frem til 1850, dvs. til vi fikk sinnsykeloven av 1848. Boken har form av en historisk avhandling. Forfatteren har trukket frem mye interessant materiale fra den eldste tiden. Hun gir også en kritisk gjennomgåelse av mer tilgjengelig materiale om dollhus og andre forvaringsanstalter opp mot 1800-tallet, da psykiatrien ble gjenstand for gjennomgripende reformer. Dokumentasjon, henvisninger mv. er meget bra. Dette er således en nyttig bok for den som skal arbeide videre med temaet.
Det er imidlertid forhold som gjør det betenkelig å anbefale boken, spesielt til lesere som ikke er inne i stoffet på forhånd. Fra forlagets vaskeseddel siteres: «Hennes nærmeste anliggende er å se på hvordan en gradvis utskilling av gale skjedde over lang tid, og at en forutsetning for at særanstalter kunne oppstå, var at de gale ble etablert som en egen sosial kategori. Boka er et stykke pionerarbeid innenfor norsk sosialhistorie – et felt som har vært dominert av myter og medisinere!» Her har forlaget simpelthen berørt to av grunnproblemene ved boken:
For det første: Hvem er den sosiale kategorien «gale» som Blomberg skriver om? Av teksten går det frem at hun mener det sosiale sjiktet av syke, fattige, arbeidsledige, psykisk lidende etc. som man fant i det gamle samfunn, en gruppe som også finnes nå i form av «gråsoneklientell», og som hadde – og fortsatt kan ha – dårlig med støtteapparat. Men de «gale» er også de psykiatrisk syke som den nye sinnssykeomsorgen skulle ta seg av. At samlebetegnelsen «de gale» dekker en sosial kategori som er veletablert i den sosialhistoriske diskusjonen i Norge, betviles sterkt. Det gjør utgangspunktet for boken svært haltende. Blomberg er åpenbart inspirert av Michel Foucault (1926 – 84). Foucault baserte mange av sine medisin- og sosialhistoriske betraktninger på oppfatningen om eksistensen av en allmenn og unyansert innesperringspolitikk overfor dem som falt utenfor samfunnet. At ikke alle er enige om at denne grunnforutsetningen for Foucaults resonnementer holder, burde vært diskutert i Blombergs tekst.
For det andre: Det er grunn til å reise spørsmål ved sider av det historiske håndverket. Historiefaget har metodiske arbeidsregler som er like eksakte som i noen naturvitenskap. Det stilles krav til kildeinnsamling, representativitet, kildekritikk, drøfting i relasjon til fortidig og nåtidig kontekst osv. Ens verste fiende skal kunne gjøre undersøkelsen om igjen og komme frem til samme kunnskapsgrunnlag – som basis for egne kommentarer og konklusjoner. Her går det galt for Blomberg. Hun har en forutforståelse som blokkerer. Blant annet selekterer hun på forhånd. På side 17 forteller hun f.eks. hvordan hun bevisst ikke anvender Paul Winges trebindsverk fra 1913 – 1917 (1), fordi Winge er lege og dermed part i saken. Hun har en urokkelig grunnholdning som er beskrevet i innledningen, og som grovt sett går ut på at leger bevisst beskriver temaet feilaktig, fordi de benytter historien på en propagandistisk måte til å bygge opp under sin omnipotens og profesjonsutvikling. Dette går også utover personer som vanligvis regnes som psykiatriens foregangsmenn på 1800-tallet, deriblant Frederik Holst og Herman Major. Fra side 102 omtaler Blomberg f.eks. Dollhuskommisjonen og dens innstilling av 1827, en kommisjon der tre av de fem medlemmene var professorer i medisin. Kommisjonen krevde at stiftelser for sinnssvake skulle være administrativt og økonomisk uavhengige. Dette, sier Blomberg, «er et sentralt poeng for medisinere overalt når de entrer banen og påberoper seg en spesiell ekspertise på området.» Hvem andre var det som hadde den spesielle ekspertisen på området?
Det er også en annen holdning som gjennomsyrer Blombergs bok, nemlig at samfunnet har tilbøyelighet til å undertrykke den stakkars offergruppen som er hennes emne. Dette kunne vært nyansert betydelig dersom diskusjonen hadde vært mer utfyllende i forhold til samtidig kontekst i de historiske periodene hun behandler. I våre dager er det f.eks. få gjenlevende som har opplevd perioden før de beroligende medikamentenes inntreden i psykiatrien. Egentlig burde enhver som beskjeftiger seg med psykiatrihistorie, hatt egne erfaringer med hvordan det var å ta seg av alvorlig syke den gang med deres vold og utagering. Likeledes burde sosialhistorikere ideelt sett også hatt personlige tilknytningspunkter til et samfunn der det ikke fantes noe utbygd omsorgsapparat og hvor ressursene for å løse tilleggsproblemer var begrensede. Bruk av kroppslige virkemidler generelt, herunder frihetsberøvelse, må også sees i forhold til samtidig kontekst, til andre deler av samfunnslivet der det kunne gå hardt for seg, før man legger 2000-tallets målestokk på det man finner.
Blombergs bok er «gammeldags» i den forstand at den, riktignok i avdempet form, gjentar trekk fra det nærmest blinde autoritetsopprør som vi av og til opplevde i 1970-årene. Det finnes medisinhistorisk litteratur fra denne perioden som bare kan forstås ut fra tidsånden. Blombergs arbeid har et visst preg av å være en etternøler i denne sjangeren. Det er synd. For Galskapens hus inneholder mye verdifullt og interessant stoff, men forfatteren ødelegger for seg selv med sin dogmatiske tilnærming til temaet.
