Hvordan ville psykiateren og indremedisineren George L. Engel kommentert debatten i Tidsskriftet mellom Anne Luise Kirkengen og Ulrik Fredrik Malt (1 – 3)? Engel var opphavet til begrepet biopsykososial medisin.
Engels epokegjørende artikkel i Science i 1977 (4) tok utgangspunkt i en opprivende konflikt i den amerikanske psykiaterforening. Engel argumenterte mot at psykiatrien skulle vende tilbake til den biomedisinske modell. Han hevdet at både psykiatrien og medisinen befant seg i en felles krise, der den biomedisinske modell ikke gav svar på de vitenskapelige og sosiale utfordringer medisin og psykiatri stod overfor. Han forsøkte å anvise en ny forståelse med utgangspunkt i von Bartalanffys generelle systemteori som et alternativ til den reduksjonistiske og lineære forståelse i medisinen. Engel utviklet senere dette alternativet mer utførlig (5, 6). Han var en av nybrottsmennene for undervisningen ved det medisinske fakultet ved universitetet i Rochester, der det legges stor vekt på kommunikasjon og relasjonell forståelse i det som kalles familiesystemmedisin.
Engel beklaget seg imidlertid over at begrepet biopsykososial medisin var blitt misforstått. I et intervju jeg hadde med ham i 1996, tok han sterkt avstand fra en forståelse av begrepet som en inkorporering av det psykososiale i det biologiske (7). Forskjellen er mye mer fundamental og kan sammenliknes med forandringene i fysikken fra Newtons mekanikk til Einsteins relativitetsteori, kvantemekanikken eller irreversibel termodynamikk, hevdet han. Det var den sirkulære forståelse av de biologiske og sosiale systemer som var Engels anliggende: Mennesket forstått som et meningssøkende og relasjonelt vesen var det han kalte den biopsykososiale modell.
Han var ingen motstander av biomedisin. Biologisk medisin må forstås som en del av et sirkulært og fenomenologisk system, hevdet han, med referanse til at Einstein forsvarte Newtons mekanikk som brukbar til sine formål. Slike synspunkter tror jeg det er viktig å merke seg. Den aksentuerte polemikk mot den biomedisinske modell, som jeg leser hos Kirkengen (1), kan nemlig lett bli overslag mot subjektivisme. Fenomenologien er først og fremst et dialogisk perspektiv. Det er også betenkelig at hun slår den biopsykososiale modell i hartkorn med den biomedisinske endimensjonalitet, uten å være klar over at Engel hadde et systemisk og fenomenologisk perspektiv.
