Anne Luise Kirkengen gjør seg til talskvinne for fenomenologi som det beste vitenskapsteoretiske grunnlaget for å forstå og behandle subjektive helseplager uten sikker tradisjonell biologisk sykdomsforklaring, såkalte funksjonelle somatiske lidelser (1). Det er imidlertid en kompleks årsakssammenheng bak slike lidelser. Både biologiske, psykologiske, sosiale og kulturelle forhold er av betydning. Ingen vitenskapsteori har lyktes å integrere alle disse aspektene i én overordnet teori. Psykosomatisk medisin har derfor ikke noen samlet teori.
Det betyr ikke, som Kirkengen feilaktig synes å tro, at psykosomatisk medisin er teoriløs. Klinisk psykosomatisk medisin veksler mellom flere teorier – slik pragmatiske, kloke og erfarne leger gjør. Empirisme (biomedisin) er nødvendig, men ikke tilstrekkelig (2). Biomedisinens teorigrunnlag tingliggjør mennesket bare hvis den anvendes som eneste teorigrunnlag. Beskrivelse av pasientens subjektive forståelse av sine plager og sin situasjon (fenomenologi) er også nødvendig, men er og blir bare en del av en total tilnærming. Å frarøve et medmenneske muligheten for å bli kvitt sin lidelse fordi legen kun vil bruke en bestemt vitenskapsteoretisk tradisjon er – etter min oppfatning – å krenke medmenneskers fundamentale rettigheter.
Eivind Meland påpeker med rette at biomedisin er nødvendig og at Georg Engel ønsket å vektlegge en sirkulær forståelse. Men etter min oppfatning er Engel overvurdert. Hans eksempler, slik de fremkommer i hans artikler og i kliniske intervjuer og vurderinger som er filmet, vil bekrefte gode klinikeres erfaringer om å se sykdom i lys av hele mennesket og dets sosiale og kulturelle rammer. Noen ny innsikt vil neppe noen få, og det er vanskelig å se at Engels humanistiske engasjement representerer noen teoriutvikling. Heller ikke infomedisin har vist seg å være det teoretiske gjennombruddet mange har håpet skulle komme.
At Engel nærmest er kanonisert, spesielt i amerikanske miljøer, sier etter min oppfatning mer om amerikanske legers mangel på språkkunnskaper og idéhistorisk kunnskap enn om Engels originalitet. Tar man med at han i egenskap av amerikansk universitetsprofessor på Østkysten hadde tilgang til tidsskrifter med stor gjennomslagskraft (impact factor), er det imidlertid lett å forstå at mange nevner Engel som den store guru.
Selv har jeg større sans for tyskspråklige forsøk på å utvikle en overordnet teori for psykosomatisk medisin (3), selv om heller ikke disse har lyktes i å skape en tilstrekkelig inkluderende teori (4). Inntil videre må derfor god psykosomatisk medisin bygge på flere teorier, slik Tidsskriftets serie om funksjonelle somatiske lidelser implisitt legger til grunn.
