Forsidefoto Ø. Larsen 2002
Øst for Hegra i Nord-Trøndelag, like nord for riksveien mot Meråker, er det et felt med helleristninger. Stopp der.
Gjennom hundrevis av år i en fjern fortid har det her vært hogd bilder i fjellet – gjennom bronsealder og tidlig jernalder, altså før 500 – 600 år f.Kr. Noen av bildene skjønner vi umiddelbart hva forestiller, f.eks. båter og hester, selv om fortolkningen kan være komplisert.
Men så er det altså fotsålene. Fotsåler var et yndet motiv i nordisk bergkunst. Her er det særlig mange av dem. Spredt utover. På forsidebildet er de like over skipet.
Men hvorfor fotsåler? Hva betyr fotsåler?
Vi gir oss ikke her inn på arkeologenes drøfting, vi ser heller allment på saken: En helleristning, et bilde, en tekst er ikke den virkelighet som fremstilles, virkeligheten er representert ved hjelp av en analogi. Å forstå sammenhengen mellom virkelighet og analogi forutsetter tilleggskunnskaper, selvsagt helst om virkeligheten, men især om hvordan analogien representerer. Når disse forutsetningene svikter, blir det vanskelig – slik som for helleristninger fra en tid i historiens tåke.
Men hva med oss? Er de analogiene vi bruker for å beskrive vår virkelighet allment forståelige? Når historien har senket seg? Enn si – nå?
Jeg var i mange år redaktør for et medisinsk spesialtidsskrift og var medlem av Fagpresseforeningen. En henvendelse til de andre bladene i foreningen om bytte av tidsskrift, slik at vi kunne lære redaksjonelle knep av hverandre, førte til at jeg leste stabler med fagblader fra andre områder. Noen tidsskrifter fra heller sære fagfelter var spennende lesning fordi språket, analogiene til stoffets virkelighet, var så klart og greit, andre, til og med fra mer allmenne felter, var som en orgie i forkortelser og internspråk. Det er mulig dette virket inkluderende på målgruppen, men vi andre skallet i hvert fall av.
Hvordan står det til med medisinen i denne henseende? Når man skriver noe, kan det lønne seg å tenke på fotsålene.
