Leger og forskning – når er bunnen nådd?

Færre leger i rekrutteringsstillinger

Ved å se på tall for stipendiatstillinger er det mulig å si noe om tendenser over tid når det gjelder andelen leger i akademisk medisin. Tall fra 1997 viste at trenden fortsatte med en stadig lavere andel leger i rekrutteringsstillingene – og særlig var dette tydelig innenfor basalfagene (10). Har den økte bevisstheten om de utfordringene man stod overfor og de konkrete tiltakene som ble iverksatt, snudd denne utviklingen?

Svaret er nei. Utviklingen de siste fire årene er dessverre mer alvorlig enn fryktet. Den negative utviklingen har fortsatt (fig 1). I løpet av siste tiårsperiode har andelen leger blant stipendiatene i fagområdet medisin sunket fra 64 til 40 %. Bildet er særlig dramatisk for basalmedisinske fag, der i dag bare 1/5 av stipendiatene er leger. Men også i samfunnsmedisinske fag, og overraskende nok i kliniske fag, har legeandelen sunket med 15 % i perioden. Ikke bare andelen, men også det absolutte antallet legestipendiater har sunket de siste årene. Dette til tross for at det totale antallet stipendiatstillinger i fagområdet medisin er tredoblet på 15 år (fra 240 i 1987 til 743 i 2001).

Andelen leger i stipendiatstillinger ved de medisinske fakultetene 1991 – 2001. Tall fra Forskerpersonalregisteret ved NIFU (2, 3)

Området for medisin og helse i Norges forskningsråd (MH), som finansierer om lag 1/3 av alle doktorgradsstipendiater i medisin, rapporterer egne tall (tab 1). I 1993 var over halvparten av MH-stipendiatene leger, i 2001 var det bare 29 %. Realister utgjør den største gruppen med 36 %, mens samfunnsvitere, inkludert psykologer, utgjør nær 20 %. Området for medisin og helse fikk fagansvaret for psykologi i 1991, og det har siden vært en bevisst politikk å øke antallet psykologstipendiater. De samme tendensene når det gjelder legeandel og utdanningsbakgrunn ser man også ved det neste stigtrinnet i forskerkarrieren, postdoktorfasen. Videre har det vært slik de siste årene, spesielt når det gjelder doktorgradsstipend, at andelen leger i søkermassen er enda lavere enn andelen som får innvilget stipend. Forklaringen på at andelen som får innvilget stipend er høyere for leger enn for andre, er først og fremst at fagfolkene som vurderer søknadene er bevisst rekrutteringsproblemet, og at de har fått styresignal om å ta hensyn til kandidatens utdanningsbakgrunn når prosjektsøknadene ellers står faglig og kvalitetsmessig likt. Det har imidlertid aldri vært en aktuell strategi for Området for medisin og helse å øremerke stipend for medisinere eller å renonsere på faglige kvalitetskrav.

Rekrutteringssituasjonen for kliniske fag

For å styrke kunnskapsgrunnlaget om rekrutteringssituasjonen har Området for medisin og helse bedt NIFU om å gjøre en undersøkelse om rekrutteringsforholdene til forskning innenfor medisinske (og odontologiske) spesialiteter ved lærestedene (11). Bildet som tegnes i denne undersøkelsen, samsvarer med utviklingen beskrevet ovenfor.

I alt 142 spesialistenheter i medisin besvarte spørreskjemaet (68 % av alle som fikk det tilsendt), og disse ble gruppert i kirurgiske, psykiatriske, indremedisinske, parakliniske og andre spesialiteter. Vel 9 % oppgav at det er «svært gode» eller «gode» muligheter til å rekruttere stipendiater, mens så mange som 61 % (85 enheter) vurderte rekrutteringsforholdene som «dårlige» eller «svært dårlige». Særlig de parakliniske enhetene, men også de indremedisinske, rapporterte om meget vanskelige forhold. En tredel av enhetene oppgav at de har en eller flere ubesatte stillinger, først og fremst professorater. De to forbedringstiltakene som oppgis av flest er – ikke overraskende – bedre forsknings- og arbeidsvilkår og høyere lønn (gitte svarkategorier).

Studentene vil forske …

I tråd med utviklingen blant leger generelt var medisinstudentenes interesse for studentstipend i 1997 – 98 så liten at hele støtteordningen ble gjennomgått og endret, slik at den ble mer fleksibel og attraktiv for studentene. Samtidig bevilget Området for medisin og helse fra 1999 midler til fakultetene for utlysing av «sommerstipend», det vil si lønnsmidler til studenter som ønsket forskning som sommerjobb. Disse tiltakene sammen med sterkere fokusering lokalt ved lærestedene på rekruttering av studenter har ført til at interessen for forskning igjen har steget betydelig blant medisinstudentene. I 2002 har Området for medisin og helse nær 80 studentstipendiater (inkludert noen få odontologer og psykologer) og finansierer studentforskning for nær 7 millioner kroner (inkludert stipendmidler til forskerlinjen).

Flere tok dessuten til orde for å etablere en mer formalisert forskerutdanning for medisinstudentene (12, 13). Muligheten for å etablere forskerlinjer i grunnutdanningen ble første gang diskutert på politisk hold i 1999. De fire medisinske fakultetene la sammen med Forskningsrådet frem et kostnadsoverslag for forskerlinjene for Utdannings- og forskningsdepartementet sommeren 2001, og i statsbudsjettet for 2002 lå dette inne. Til sammen er det opprettet 53 studieplasser ved forskerlinjene ved de fire universitetene. Det første kullet startet høsten 2002. Mange har vist interesse for tilbudet, og utfordringen nå er å etablere en god ordning og samtidig få til rekruttering av forskningsinteresserte studenter som svarer til ca. 10 % av studentmassen.

Leger velger ikke forskning – og hva så?

Medisinsk og helsefaglig forskning er tverrfaglig. Mye biomedisinsk forskning forutsetter et godt samarbeid mellom naturvitere og leger, og en rekke samfunnsmedisinske forskningsfelt er helt avhengig av bidrag fra samfunnsvitere. Et fruktbart samarbeid gjør at man kan dra nytte av personer med ulik fagbakgrunn og dermed bringe forskningen videre. Er derfor den utviklingen vi har beskrevet så uheldig? Gjenspeiler den ikke bare den faglige utviklingen? Er det ikke på tide at medisinerhegemoniet står for fall?

Vi tror at denne utviklingen både er naturlig og ønskelig. Det finnes likevel en nedre grense hvor ikke bare andelen, men også antallet personer med en medisinsk fagbakgrunn innenfor et forskningsfelt blir for lavt. Passerer vi denne, vil både forskningens relevans og kliniske betydning og opplæringen av morgendagens leger kunne lide. Det er et felles ansvar for oss alle å bidra til at rekrutteringen av leger til medisinsk forskning styrkes og at dette gis den nødvendige finansielle og politiske prioriteringen.