Et dynamisk medisinsk fakultet i Midt-Norge

Med ny og utradisjonell «tematisk» instituttstruktur skal Det medisinske fakultet ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) være med på å skape morgendagens medisin gjennom utdanning av gode leger og fremtidsrettet forskning – og ved å delta i byggingen av nytt universitetssykehus.

Det medisinske fakultetet i Trondheim har hatt fullt medisinstudium siden 1993.

Medisinsk teknisk forskningssenter er fakultetets hovedbase .

Landets yngste medisinske fakultet ble etablert i Trondheim i 1975. Som ungdom-mer flest, har fakultetet gjennomgått store forandringer både faglig og organisatorisk. De første 18 årene var vi et «høstingsbruk» med klinisk og paraklinisk undervisning etter fullført preklinikk i Bergen. Fagsammensetningen reflekterte en oppbygging med hovedvekt på regionsykehusets kliniske portefølje, og stillingsandelene reflekterte et lavt studenttall. De fleste akademiske stillingene var bistillinger.

Argumentasjonen bak etableringen var blant annet preget av landets behov for kompetanse innen medisinsk teknologi. Nærheten til teknologimiljøene ved det som tidligere het Norges tekniske høyskole var et naturlig utgangspunkt for mye av forskningen, og man etablerte studietilbud innen sivilingeniørfagene som knyttet disse til medisinske anvendelser. Vi startet fullt medisinstudium i 1993, med moderne undervisningsformer som blant annet problembasert læring, kommunikasjonstrening, hovedoppgave over et helt semester og utplasseringsperioder.

I tillegg til dette var studiet bygd opp omkring organsystemer med gjennomgang av relevante fagområder med tyngdepunkt mot basale fag tidlig i studiet og kliniske utfordringer mot slutten av studiet. Man ønsket integrasjon mellom tradisjonelle basalfag og kliniske fag, blant annet ved at pasienthistorier illustrerer basalfaglige problemstillinger allerede i starten av studiet. Tilsvarende streber vi mot å gjøre basalfaginnlæringen mot slutten av studiet til et større element, fordi medisinsk utvikling viser at det er relevant. En hjerneinfarktpasient kan første året illustrere behovet for å lære nevroanatomi og -fysiologi, transmittere og nevrokjemi m.m. Senere i studiet kan samme pasient illustrere behovet for kunnskap innen klinisk nevrologisk undersøkelse, akutt behandling, rehabilitering, trygdemedisin, risikofaktorene ved cerebrovaskulære lidelser osv.

Det vi nå ønsker å fokusere på, er det prinsipp som fagmiljøene i Trondheim både på universitet og i universitetssykehuset har tatt konsekvensen av ved flere veivalg siden.

Da vi i 1995 la hovedstrukturene for nytt universitetssykehus, gjorde vi tilsvarende noen grunnleggende valg som har vært omdiskutert, men som på tross av modifikasjoner fortsatt i hovedsak opprettholdes. Disse valgene gikk ut på at vi valgte å organisere bygningsstrukturene i enheter med organ-basert forankring, illustrert ved separate bygg for nevrofagene, hjerte- og lungefagene, abdominale fag, og ortopedi/revmatologi.

Neste veivalg, som gjenspeiler den samme tenkning, var instituttorganiseringen ved Det medisinske fakultet. I 1997 – 98 dannet fakultetet for første gang en gjennomgående instituttstruktur, med 14 institutter. Faglig var instituttene den gang sammenfallende med innholdet i de enkelte sykehusbygg i det planlagte universitetssykehuset, med unntak av de basalfaglige instituttene som ble beholdt.

En ny utfordring ble eksponert i forbindelse med omstrukturering i NTNU. Alle fakultetene ble i 2001 – 02 pålagt å gå igjennom sine instituttstrukturer med klar oppfordring om å redusere antallet. Da tok vi det grepet som kanskje på sikt skal vise seg å være det viktigste vi har gjort. Vi samlet basale og kliniske forskergrupper i samme institutt. Timeplanen i studiet hadde gjort det lenge, men nå tok vi den faglig-administrative konsekvensen. Fra 1. september 2002 fremstår derfor Det medisinske fakultet NTNU med fem institutter (tab 1).

Hvert av instituttene har grovt regnet 100 personer tilsatt med smått og stort. Vår unike mulighet er selvsagt knyttet til at vi nå bygger nytt universitetssykehus. Derved kan vi også arealmessig oppnå så nær kontakt som vi kan ønske mellom basalfagene og klinikken. Teknologiutviklingen innen ultralyd med sivilingeniører og andre teknologer skal foregå i samme bygg hvor kardiologene anvender metodene på pasientdiagnostikk. Molekylærbiologisk forskning skal ha hovedarena i samme bygg som klinisk kreftbehandling osv.

Selv om vi har store ambisjoner for fakultetet vårt, innser vi at vi fortsatt er et lite fakultet med begrenset mulighet til å bygge store fagmiljøer innen spisse disipliner. Strategien vår er derfor motsatt, vi skal utnytte at vi kjenner hverandre og at vi kan skape utradisjonelle nærkontakter – og vi skal nyttiggjøre oss naturgitte forutsetninger. Resultatene av en slik prosess skiller oss fra de tre andre utmerkede medisinske fakultetene i landet, og er sannsynligvis til beste for alle parter.