Grunn tekst om menn og maskulinitet

En halvtime tar det å skumme gjennom denne lille boken skrevet av psykiater Espen Anker, en bok som ifølge omslaget skal være en slags mannens katekisme. I et forsøk på å skape en debatt om mannsrollen i en tid preget av det forfatteren kaller postfeministisk forvirring, strør han om seg med fraser og floskler hentet fra en obsolet, psykoanalytisk begrepsverden. Her blir mannens psyke og sårbarhet eksponert, og sosiale og seksuelle preferanser forklart ved bruk av svulstige metaforer som uten tvil fascinerer forfatteren, men ikke i like stor grad fanger leserens begeistring. Og som i hvert fall ikke fungerer på trykk på bare 40 små sider.

Den maskuline personlighetsutvikling og tilværelse blir fremstilt som en nærmest evigvarende kamp mot en instinktiv «kastrasjonsangst» og en iboende frykt for «fallisk underlegenhet», abstrakte og deterministiske ideer som forfatteren dessverre unnlater å utdype. Enhver leser som ikke er bevandret i det freudianske idélandskap, og det er det de færreste som er, vil gå seg vill i bokens konseptuelle irrganger. Her er ingen storyline, ingen kasuistikk, ingen historie og fremfor alt ingen diskusjon.

En utgivelse som dette kan aldri bli noe mer enn en litterær parentes. Egentlig litt synd, for jeg oppfatter forfatterens intensjon dit hen at han vil bidra til å støpe og skape en maskulin identitet som må ta innover seg en ny generasjons holdninger, verdier og tankegods. Men her skimter jeg ingen konturer av noe slikt, her er ingen spire til en gjennomgripende debatt om hva det vil si å være mann.

OK, da: Noe er også bra. Tidvis kommer det lysende og humoristiske poenger om det å være en «bra mann», og ikke minst gode råd om hvordan gutta kan og bør forholde seg til kvinnen, til barnet, til fedre og mødre og til andre menn. Så hvorfor ikke spandere noen flere sider, meddele noen premisser for boken, anrette en fyldigere tekst og samtidig høvle bort den tykkeste skogen av tyngende begreper og metaforer? Trass i sikkert gode intensjoner om å skrive kort og godt og treffende, er resultatet blitt en amputert og dogmepreget tekst som skaper frustra-sjon, og – for å låne et ord fra forfatteren – er nær ved å kastrere den maskuline leselysten.