Knøsen, E
Krokan, AK
Den tause diskrimineringen
Nytt fokus på funksjonshemming. 288 s. Oslo: Kommuneforlaget, 2003. Pris NOK 430
ISBN 82-446-0962-1
«Jeg befinner meg plutselig omringet av et titall velkledde, høflig smilende mennesker av begge kjønn som står i en tett ring og ser interesserte ned på meg der jeg ligger på rygg mellom beina deres.[…] – Lykke til videre! Du er i hvert fall sterk i armene. Det kommer nok godt med! Og så toger de i flokk mot neste ku-riositet med en god følelse inni seg av ikke å være fordomsfulle. De har både snakket og smilt til meg.»
Hvor ofte får ikke helsepersonell og andre en funksjonshemmet person til å føle seg så liten, verdiløs og lite respektert? Ikke på grunn av manglende kompetanse eller vilje, men på grunn av manglende forståelse. En slik forståelse gir Den tause diskrimineringen.
Jeg-fortelleren blir lam i en bilulykke. Hun aksepterer ganske raskt sin nye situasjon. Problemet, og bokens kjerne, er at omgivelsene ikke gjør det. Folk ser lytene/avvikene og ikke individet. Mange episoder vitner om båstenkning og at det å være annerledes er synonymt med å være mindre verdt. Klapp på hodet med kommentaren «så flink du er», «stakkars deg – og så så pen» og «ville du ikke heller vært død?», gjør det vanskelig for en person å ha selvrespekt og å se seg selv som en voksen, likeverdig kvinne.
Dette er ikke en orgie i selvmedlidende «vi er funksjonshemmede, så vi må tas vare på»-beskrivelser. Tvert imot – de to forfatterne Eli Knøsen og Ann Kristin Krokan, som selv er rullestolbrukere, vil ha slutt på det. Det er ikke lamme bein, blære- og tarmtømming som styrer hverdagen. Det er atkomsten til butikker, skoler, legekontor, barnehager, kafeer, offentlige bygg og tilgang til handikaptoalett. Det er ikke kroppens lyter, men manglende politisk vilje og handlekraft som hindrer full livsutfoldelse for funksjonshemmede. Hvis infrastrukturen var tilgjengelig for alle, ville det kanskje ikke være nødvendig med alle «særtiltak» og «spesielle behov». Med en god porsjon humor – og oppgitthet – beskrives mange møter med fysiske hindre og manglende logikk i tilretteleggingsforsøk, som handikaptoalett lokalisert flere trappetrinn opp.
Alle vet at funksjonshemmede møter hindringer i samfunnet. Det er likevel noe annet å lese om den selvopplevde virkelighet i denne usentimentale – men jeg vil ikke si usminkede – beretningen. Jeg tror det kan rapporteres om mange verre episoder enn dem vi leser om her. Boken oppmuntrer funksjonshemmede til å være stolte av sin funksjonshemning, stolte av det som skiller dem fra «the main stream».
Selv om boken er skrevet i skjønnlitterær form, har forlaget lansert det som en faktabok – med rette. En faktadel om funksjonshemmedes økonomiske, arbeids- og utdanningskår m.m. er med på å rettferdiggjøre kategoriseringen. Boken er ment som et innlegg i arbeidet med en antidiskrimineringslov for funksjonshemmede. Det finnes allerede en lov mot å diskriminere på bakgrunn av kjønn, rase, religion og legning – men ikke funksjonshemning. Forfatterne fremhever at en ny lov vil ha stor betydning, fordi folks holdninger/fordommer gjenspeiler den offisielle politikken.
Det virker ikke mindre viktig når vi i denne meget gode og leseverdige boken får konstatert at situasjonen for funksjonshemmede faktisk er forverret de siste ti årene.
