I Tidsskriftet nr. 3/2003 har Mari Nes & John-Arne Røttingen et tankevekkende innlegg om rekrutteringskrisen i medisinsk forskning i Norge (1). Allerede for flere år siden ble det foreslått tiltak for å motvirke rekrutteringskrisen (2 – 4), og det ble iverksatt visse tiltak, bl.a. vektlegging av medisinsk utdanning ved tilsetting i stipendiatstillinger og egne forskerlinjer i grunnutdanningen i medisin. Effekten av forskerlinjene blir tidligst synbar om 6 – 10 år. Konklusjonen blir derfor at tiltak som var nødvendige for å snu den negative utvikling, ikke ble satt i verk.
Som påpekt av LVS (Forening for leger i vitenskapelige stillinger) ved mange anledninger, er det lavt lønnsnivå og dårlige arbeids- og forskningsvilkår som er hovedårsakene til den sviktende rekrutteringen av leger til medisinsk forskning. Dette ble nylig bekreftet i en rapport fra Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) (5).
Det er svært uheldig når antall personer med medisinsk fagbakgrunn blir for lavt innenfor et medisinsk forskningsfelt. De samme forhold gjelder også for medisinsk undervisning. Også der er det en nedre grense for antall kvalifiserte lærere med medisinsk fagbakgrunn for at grunn- og videreutdanning av leger og annet helsepersonell skal bli tilfredsstillende.
Så langt foreligger det ingen konkrete planer om hvilke strategiske tiltak myndighetene vil velge for å snu dagens situasjon med mange ubesatte stillinger i akademisk medisin og med økende rekruttering av forskere med ikke-medisinsk bakgrunn til vitenskapelige stillinger ved de medisinske fakulteter. Særlig i de kliniske fagene kan dette bli problematisk.
Det er universitetene og helseforetakene som er arbeidsgivere for leger i vitenskapelige stillinger, og som etter vår oppfatning må være pådrivere i arbeidet med å snu rekrutteringskrisen i akademisk medisin. Å gi høyere lønn til leger i akademisk medisin innebærer en politisk prioritering. Det er i arbeidsgivers interesse å beholde og rekruttere høyt kompetente medisinere til vitenskapelige stillinger ved universitetssykehusene og de medisinske fakultetene. Ved lønnsforhandlingene høsten 2002 ble kravet om en «særpott» for leger i akademisk medisin avvist av staten – et dårlig signal like før lønnsoppgjøret mellom helseforetakene og NAVO. Resultatet er at lønnsgapet mellom leger i kliniske og akademiske stillinger, spesielt i basalfagene, vil øke, noe som vil forsterke flukten av leger fra akademisk medisin ytterligere.
Bunnen er antakelig ikke nådd. Den dårlige rekrutteringen og flukten av leger fra akademisk medisin vil fortsette med mindre man setter inn tiltak som virker.
