Bengt-Lasse Lund gav i Tidsskriftet nr. 4/2003 en god oversikt over ulike trygde- og forsikringsordninger og stilte spørsmålet om ordningene er for gode (1). Det er urovekkende at over 10 % av den arbeidsføre delen av befolkningen er uføretrygdet og ikke får delta i verdiskapningen i landet, at fellesskapet ikke utnytter den humane kapitalen de uføre utgjør, og at forsikringsselskaper, som Lund representerer, på denne måten får store utgifter.
Det er to helt sentrale forhold vedrørende uførepensjonering som ikke berøres i Lunds analyse. Det ene er spørsmålet om hvor stor andel av dem som blir uføre som har de «riktige» kombinasjonene, og som dermed kan innkassere beløp i størrelsesorden 4,6 millioner kroner etter at vedtaket er truffet. Det andre er kunnskap om hva som genererer det store antallet nye uføre.
Det er vanskelig ut fra klinisk praksis å kjenne igjen den virkelighet Lund beskriver. De fleste uføretrygdede pasientene jeg har møtt, har hatt betydelige somatiske og psykiske plager eller et liv fylt av sosiale problemer. Nyere forskning bekrefter også denne oppfatningen – lav yrkesstatus, lav utdanning, dårlig helseoppfatning og andre ikke-medisinske forhold er sterke risikofaktorer for uførhet (2). Alle uføre jeg har truffet, har hatt lav inntekt og lav sosial status. Jeg tror derfor at andelen uføre som kommer «godt ut av det», er svært liten. Noe av årsaken til at Lund og jeg kan ha så forskjellig oppfatning, kan være at vi har møtt så forskjellige typer mennesker i vårt arbeid.
Med tilgang til aktuell epidemiologisk kunnskap synes vektleggingen av «rentenevrose», for gode utbetalingsordninger og uansvarlig legepraksis underlig. Forsøk på å redusere antall nye uføre i samfunnet ved å gripe fatt i slike faktorer vil være lite effektivt («palliativt») og ha alvorlige bivirkninger. Årsakene til at så mange fremstår som ervervsmessig uføre ligger i samfunnsutviklingen. I et arbeidsmarked preget av nyliberalisme, markedstilpasning og krav til effektivitet blir en økende andel av befolkningen ikke produktive nok (3). Folk som ikke greier å yte det arbeidsmarkedet krever, blir utstøtt. Uten at disse årsakene blir tatt med i vurderingen, risikerer man å stramme inn på velferdsordninger for dem som trenger dem mest.
En «radikal» strategi må foregå på den arena der årsakene ligger, nemlig på den politiske, økonomiske og arbeidslivskulturelle arena (4). Det er nesten ingen grenser for hvem som kan delta i arbeidslivet trass i sykdom, skade eller lyte, hvis bare arbeidet oppleves som forståelig, håndterbart og meningsfullt for dem det gjelder.
