Depresjon hos eldre er hyppigere enn antatt. Prognosen er god ved riktig behandling
«After seventy all is trouble and sorrow,» skrev den britiske teologen Robert Burton i 1621 i The anatomy of melancholy (1). I dette nummer av Tidsskriftet viser Rosenvinge & Rosenvinge i sin systematiske oversiktsartikkel at forekomsten av depresjon blant eldre er meget høy, og at Burton langt på vei hadde rett i sin påstand. Basert på 55 internasjonale undersøkelser i tidsrommet 1990 – 2001 konkluderer de at forekomsten av depresjon blant personer over 65 år er hele 19 % (2). Blant eldre i sykehjem og i sykehusavdelinger er forekomsten dobbelt så høy. Tallene indikerer at depresjon hos eldre må være underdiagnostisert og underbehandlet, til tross for den store økningen i salget av antidepressive legemidler de siste årene.
Det kan være flere årsaker til at depresjon underdiagnostiseres og underbehandles. Diagnosen er mange ganger vanskelig å stille, fordi depresjoner blant eldre kan forløpe med annen symptomatologi enn hos yngre. Depressivt tankeinnhold er ofte mindre uttalt, inaktivitet og tretthet er mer synlige symptomer. Depresjon kan tolkes som tretthet knyttet til høy alder. Noen ganger forløper depresjon hos eldre med mye angstsymptomer eller med kognitiv svikt, og tilstanden kan feildiagnostiseres som angst eller demens (3, 4). En annen årsak til underdiagnostisering er alderismen, en myte i den vestlige kultur, der ungdomsidealet står høyt i kurs. Alderisme er en forestilling om at det er normalt å bli passiv i alderdommen, og at eldre mennesker jevnt over lever et tomt og meningsløst liv. Dette negative synet på alderdommen og eldre menneskers aktivitetsnivå er feil.
Det finnes mange årsaker til depresjon hos eldre, men manglende mestring av og tilpasning til tap er fellesnevneren. Tap av nærstående personer, funksjon, anseelse, selvtillit, posisjon og/eller helse er hendelser som ofte preger den siste fasen i livet. Mennesker med et negativt syn på alderdommen og som ikke vil akseptere den fysiske forandringen, har store problemer med å mestre tap og tilpasse seg en ny situasjon. Sosial tilbaketrekning og ensomhet disponerer også for depresjon. Familie og venner er viktige støttespillere når belastninger og kriser oppstår.
Selv om psykologiske faktorer er av stor betydning ved opptreden av depresjon, er det utvilsomt somatiske sykdommer og følgene av disse som spiller størst rolle. De aller fleste epidemiologiske undersøkelser har vist at det er en nær sammenheng mellom depresjon og somatisk sykdom, og at tap av fysisk helse er den viktigste risikofaktoren når det gjelder depresjon i alderdommen (2, 5). Man kan undres hvorfor. Noen undersøkelser har vist at det finnes en nær sammenheng mellom skader i hjernens blodårer og opptreden av depresjon. Andre har vist at depresjon som debuterer i høy alder, er forbundet med strukturelle hjerneskader bedømt ved CT- og MR-undersøkelser (6). Man har foreslått at depresjon kan ha en hjerneorganisk årsak og har kalt denne formen geriatrisk depresjon, eller vaskulær depresjon dersom cerebrovaskulær sykdom er den antatte årsaksfaktor. Atter andre har pekt på at tap av fysisk helse fører til nedsatt funksjonsevne, handikap og tap av autonomi, og at det er disse tapene som fører til depresjon (5).
Prognosen ved depresjon som opptrer i alderdommen er dårlig hvis pasienten ikke får behandling. Dødeligheten er høyere enn blant ikke-deprimerte jevnaldrende – ikke bare på grunn av selvmord, men også fordi depresjon kan være årsak til stress, som igjen kan øke risikoen for alvorlig somatisk sykdom (7). Depresjon i alderdommen har tendens til å bli kronisk og er den sterkeste risikofaktoren for selvmord. Hele 70 % av alle eldre som tar sitt eget liv, gjør dette i en periode med depresjon.
Både psykoterapi, legemiddelbehandling og elektrosjokkbehandling hjelper ved depresjon, og behandlingsresponsen er like god for eldre som for yngre. Effekten av kortvarig psykoterapi, både som individualterapi og gruppeterapi, er godt dokumentert, mens effekten av støttesamtaler med allmennlege eller sykepleier i hjemmetjeneste og sykehjem ikke er dokumentert i kontrollerte studier. Slike studier bør foretas, fordi det er indikasjoner på at støttesamtaler med vekt på sorgbearbeiding, rolleskifte og samspill mellom pasient og sosiale omgivelser er effektiv behandling på lang sikt (8). Etter vellykket legemiddelbehandling har depresjon hos eldre tendens til å residivere. Oppfølging er derfor nødvendig, noen mener i minst 18 måneder etter remisjon. Det kan være nødvendig med behandling over flere år eller livet ut.
Kontrollerte undersøkelser har vist at en kombinasjon av antidepressive legemidler og psykoterapi er den beste behandling for å forebygge tilbakefall, uansett utløsende årsak til depresjonen (9). Allmennleger må ha en bred tilnærming til depresjon hos eldre og ikke bare gi medikamentell behandling.
