Psykiatriske pasienter må få nyte godt av et spesialisert helsevesen og de teknologiske fremskritt
Intensjonen i opptrappingsplanen for psykisk helse 1999 – 2006 (1) er god. Med en vekst i desentralisert helsetjeneste kan flere personer behandles i nærheten av hjemmet, og mentale lidelser kan diagnostiseres og behandles på et tidlig stadium. Sjansen for helbredelse eller mildere sykdomsforløp er da større. Mange har nok sett for seg at behovet for sentrale døgnplasser vil synke når det desentraliserte helsevern er utbygd. Er det slik?
Det kommer stadig rapporter i mediene om overbelegg i de psykiatriske akuttavdelinger, om for tidlig utskrivning og om at sengeplassene blokkeres av langtidspasienter som burde vært behandlet på et annet nivå. I dette nummer av Tidsskriftet er disse problemstillingene belyst av Ragnhild Husby og medarbeidere (2). Ved en grundig vurdering av antatt ideelt omsorgs- og behandlingsnivå for pasientene i tre forskjellige korttidsinstitusjoner konkluderer de med at det var et for sterkt press på akuttplassene, at mange pasienter i akuttpostene burde vært innlagt i andre typer døgnposter, og at det er behov for flere døgnplasser for pasienter som trenger noe lengre tids behandling. Over 80 % av pasientene i akuttpostene ble antatt å ha behov for kontinuerlig oppfølging av spesialisthelsetjenesten i minst fem år fremover (2).
Fra 1991 til 2000 ble antall heldøgnsplasser i psykisk helsevern redusert med mer enn 1 400, dvs. en nedgang på 19 %. Korrigert for økningen i folketallet var den reelle nedgangen 23 % (3). I samme tidsrom økte innsatsen i døgnavdelingene, målt i årsverk, med 11 %, forenlig med en gledelig økt tilgang på kvalifisert helsepersonell. Til tross for redusert sengetall har antall institusjonsopphold i tidsperioden økt betraktelig. Det innebærer at det er blitt lettere å bli innlagt, men at pasientene fortere blir skrevet ut igjen (3).
I perioden 1992 – 2000 var det en økning av totale driftsutgifter for psykisk helsevern på 19 %, mens driftsutgiftene ved somatiske sykehus i samme tidsrom økte med 35 %. 22,7 % av de totale helseutgiftene i 1992 gikk til psykisk helsevern, mot 20,7 % i 2000 (3). Somatiske helsetjenester har altså hatt høyere vekst og er dermed blitt høyere prioritert enn psykisk helsevern i denne perioden. Det rimer dårlig med et politisk og faglig mål om en opptrapping av psykisk helsevern.
Den italienske psykiatrireformen for drøyt 20 år siden blir fra tid til annen trukket frem som et eksempel på vellykket omorganisering av helsetjenesten. I Italia ble sengeplassene ved mentalsykehusene nedlagt. Med økt poliklinisk og ambulant aktivitet i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i kommunene skulle døgnplassene i sykehus begrenses til 15 stykker ved hver avdeling, og disse skulle kun benyttes til kortvarige kriser.
Denne omorganiseringen har fremmet kontinuitet i behandlingen ved at de samme behandlerne har ansvaret for pasientene uansett behandlingsnivå, men det er store forskjeller på tjenestetilbudene i ulike deler av Italia. Fortsatt bor en god del pasienter i de tidligere mentalsykehusene, og det behandles flere i private sykehus enn i offentlige. Den materielle standard på de offentlige sykehusene står langt tilbake å ønske (4).
Det psykiske helsevern i Italia har stor mangel på fagfolk, og det legges tunge byrder på mange pårørende. Fortsatt mangler det representative undersøkelser om hvordan det egentlig går med pasientene i et slikt system (4). Den italienske modellen bør derfor ikke fremheves som et ideal for helsetjenesten i Norge.
Danske forskere hevder at distriktspsykiatrien snart er en parentes. Det bør nå satses på akademisk psykiatri og opprustning av psykiatrien som et medisinsk fag (5). Også psykiatriske pasienter må få nyte godt av et spesialisert helsevesen og de teknologiske fremskritt. Klinisk kommunikasjon, terapeutisk holdning og psykososial behandling bør beherskes av alle praktiserende leger, også innen de somatiske fag. Helsearbeidere innen psykisk helsevern har her en viktig pedagogisk oppgave overfor hele helsevesenet.
Behandlingsmulighetene innen psykiatrien har økt betraktelig i de senere år. Ett eksempel er bestrebelsene i Rogaland for å oppdage førstegangspsykose på et tidlig tidspunkt (6). Tiden det tok fra pasienten ble psykotisk til behandling ble igangsatt, ble sterkt redusert etter et intensivt opplysningsprogram til befolkningen i Rogaland sammenliknet med tidligere og med Oslo og Roskilde, hvor pasientene var blitt henvist på vanlig måte uten et forutgående opplysningsprogram (7).
Behandlingen var standardisert og inkluderte opplæring av familiemedlemmer (psykoedukativ familieintervensjon) (8). Dette er virksom tilleggsbehandling både ved langvarige psykoser og andre tilstander. Det er ett av flere tilbud som bør implementeres over hele landet, men dette krever nok kompetente fagfolk.
De psykiatriske sengeavdelingene er viktige i opplæringen av fagfolk og når det gjelder pasientutredninger som skal gi grunnlag for individuelle behandlingsplaner. Det må være et tilstrekkelig antall sengeplasser og nok personalressurser, og de sentrale korttidsavdelinger må prioriteres og rustes opp. Det trengs en reell opptrapping av psykiatrien, ikke bare i perifere strøk, men også sentralt. Viktige fagmiljøer må få styrket kompetanse og kapasitet. Dette vil komme hele det psykiske helsevern, den somatiske helsetjeneste og den enkelte pasient til gode.
