Foto K.A. Nøkleby
Blåveis, Hepatica nobilis (tidligere Anemone hepatica), er en av de tidligste vårplantene. Den trives best på kalkrik jord og er stort sett begrenset til Østlandet og Trøndelag. De vintergrønne bladene visner etter blomstring, og det vokser frem nye. Fargestoffene i blåveis er såkalte anthocyaner. Med varierende surhetsgrad i jordsmonnet kan fargen gå fra basisk blå til rød eller fiolett (1) (jf. lakmuspapir). Planten er giftig og har irriterende effekt på hud og slimhinner (2).
Fra de eldste tider har menneskene trodd på en sammenheng mellom plantenes form, lukt og smak og deres medisinske virkning. Gud hadde satt sitt merke, sin signatur, på alt i naturen slik at man kunne finne ut hvordan det kunne brukes som medisin. Dette kalles signaturlæren (3, 4). Signaturlæren fikk en fanatisk disippel i Paracelsus (1493 – 1541) og hans tilhengere. Hans opprinnelige navn var Theophrastus Bombastus von Hohenheim. Han har hatt stor betydning for medisinens utvikling. Paracelsus’ tallrike skrifter er en blanding av nøktern beskrivelse og mystisisme.
Slektsnavnet Hepatica hentyder til leveren, hepar. Blåveisblad minner litt om formen til menneskets lever, og dette ble tatt som tegn på at planten kunne brukes mot leversykdommer (2, 1). Det tyske navn er Leberblümchen. Den ble brukt i århundrer uten den ringeste virkning på leversykdom (2).
Uttrekk av planten har vært brukt i brennevin og mot øye- og halssykdommer. Knuste blåveisblad ble brukt mot eksem og solbrenthet. Blåveis ble også brukt som urindrivende middel og mot nyrestein og gallelidelser (1). Hvis man spiste den første blåveisblomsten man fant, så skulle man ikke bli bitt av orm (5). Man kunne også spise en eller tre blåveis og ønske seg noe. Men dette måtte holdes hemmelig om ønsket skulle oppfylles (5).
