Vi tenker ikke hver dag på hvilket privilegium det er å kunne bevege seg fritt, være sammen med hvem man vil og reise dit man vil uten å bli overvåket og kontrollert unødig. Men SARS-epidemien minner oss om at dette ikke er et selvsagt gode. For så lenge verken behandling eller vaksine er i sikte, er det å innskrenke enkeltpersoners bevegelsesfrihet det beste tiltaket for å beskytte oss andre mot smitte. Hvis vi i dag kunne ha isolert de smittede og unngått all kontakt med dem, ville vi sannsynligvis ha hatt SARS-epidemien under kontroll i løpet av relativt kort tid. Men det er selvsagt ikke mulig, verken praktisk eller menneskelig. Samtidig er det klart at etter som epidemien griper om seg, vil kravet om at samfunnet skal beskytte seg øke – selv om det går på bekostning av enkeltpersoners frihet.
