Når mor/far har psykiske lidelser

Fortsatt er psykiske lidelser tabubelagt. Å være en mor eller far med en psykisk lidelse er verre enn å ha en fysisk sykdom. Hva tenker omgivelsene? Tror de at vi ikke kan ha omsorg for barna? Mange behandlere er tilsvarende usikre. De merker foreldrenes utrygghet når forhold vedrørende barna blir tatt opp og kan bli redde for å belaste moren eller faren ytterligere. Mangel på informasjon kan gjøre at barna føler seg alene i sine forsøk på å forstå de voksnes reaksjoner. Dette kan vekke fantasier, skyldfølelse og gi et negativt selvbilde, men gir ofte også altfor stor ansvarsfølelse for den syke forelder.

Karen Glistrup er sosialrådgiver med etterutdanning som familieterapeut og veileder. Boken bygger på erfaringer hun har gjort i familiesamtaler med psykiatriske pasienter og deres barn, som deltok i prosjektet Kontakt med barn av psykiatriske pasienter i Århus. Bokens hensikt er å gi en overskuelig og lett tilgjengelig veiledning for bruk av familiesamtaler med utgangspunkt i en behandlings-kontakt.

En kort innledning beskriver summarisk enkelte resultater fra prosjektet. Deretter beskrives partene i prosessen; barna, familien, kommunen og psykiatrien. Her skrives det om hvordan psykiatriens tradisjonelle individfokusering med hovedvekt på diagnostisering og behandling av sykdom legger lite vekt på familieperspektiv og å snakke med barn.

Annen del tar for seg familiesamtalen. Betydningen av å ha et dertil egnet rom hvor barn skjermes for skremmende inntrykk av andre pasienter, nok tid og andre momenter av betydning for kontaktetablering, samt innholdet i samtalen, er beskrevet på en forbilledlig måte. Slik kan behandlere kjenne seg igjen og få konkret viten om hvordan de kan legge opp og gjennomføre familiesamtalen.

I bokens tredje del diskuteres det hva ulike offentlige, halvoffentlige og private organisasjoner kan tilby av støtte. Dette kapitlet er preget av danske forhold og lovgivning, men er også anvendelig for norske lesere. Det norske prosjekt Morild (www.morild.org) er også tatt med. Der kan leseren finne et kort sammendrag av viktige momenter myntet på barn, foreldre og ansatte i hjelpeapparatet.

Litteraturlisten er godt oppdatert. Den inneholder flere norske referanser og indikerer at vi også i Norge har vært opptatt av barn av psykiatriske pasienter. Dessverre sier erfaringen at det er langt fra å ha interesse til å omsette kunnskap i praksis og å ha mot til å se og samtale med barna, slik denne boken kan bidra til.

Boken er velskrevet, preget av en innlevende og engasjert holdning til familiene. Den fortjener en bred leserskare blant alle de faggrupper som kommer i kontakt med familier som er rammet av psykisk sykdom. Den kan også være nyttig for helsepersonell som arbeider med foreldre med alvorlig somatisk sykdom. Også her står vi overfor uløste informasjonsbehov hva angår barn og unge.