Jeg har tidligere omtalt utelatelse av radiologer i artikler hvor radiologi har en sentral plass (1) og er vel kjent med Vancouver-gruppens konklusjon (2). Jeg mener at denne støtter forutsetningen om at medforfattere skal være med i en artikkel dersom dette er viktig for artikkelens helhetsvurdering.
I Tidsskriftet nr. 4/2003 er det tre artikler hvor radiologi er essensielt i den diagnostiske utredningen og i planlegging av de kirurgiske inngrep (3 – 5). Artiklene glimrer med sitt fravær av radiolog som medforfatter til tross for illustrerende radiologiske bilder. I en artikkel i Tidsskriftet nr. 6/2003 (6) diskuterer forfatterne nytten av CT ved traumatisk bukveggsbrokk hos barn. Hvor er radiologen? Figur 2 «viser en defekt i bukveggen lateralt for rectusskjeden med herniering av tynntarm». Bilde og tekst harmonerer ikke! Disse typer artikler er med på disfavorisere en yrkesgruppe som jo er meget viktig innen bildediagnostikk.
Hvem har ansvaret for at radiologer blir en aktiv part i planlegging og utforming av manuskripter? Tidligere kunne vi av og til oppdage kolleger fra kliniske avdelinger på vei inn i røntgenarkivet. Mange radiologiske avdelinger har eller vil få PACS (picture archive communication system) hvor bildene blir lagret digitalt og kan hentes ut av alle som har adgang til et slikt system. Derved har vi i bunn og grunn ingen kontroll lenger. Det er derfor ytterst påkrevd at redaktør og fagvurderere er oppmerksomme, og at våre kolleger er ærlige under planleggingen av et manuskript.
Det bør være i forfatteres egen interesse at en artikkel har best mulig substrat.
Jeg vil derfor be redaktøren om at det blir en skjerpet gjennomgang av innsendte manuskripter, slik at vi for fremtiden får publisert artikler som Tidsskriftet kan være stolt av!
