Forskning er en hovedoppgave for norsk helsevesen, både innenfor helseinstitusjonene og i primærhelsetjenesten. Da lov om spesialisthelsetjenesten trådte i kraft i 2001, ble forskning sidestilt som et av sykehusenes fire hovedansvarsområder, ved siden av pasientbehandling, opplæring av pasienter og pårørende og utdanning. Retningslinjene for de statlige helseforetakene slår fast at forskning skal foregå ved alle sykehus. I de nye finansieringsordningene for sykehusdrift synliggjøres økonomiske ressurser til forskning i større grad enn før, og slike midler har vært lyst ut i flere av helseregionene. Utvalget som har vurdert behovsbasert finansiering av spesialisthelsetjenesten (Hagen-utvalget), legger opp til at en vesentlig del av finansieringen skal skje på basis av oppnådde forskningsresultater (1, 2). I primærhelsetjenesten er tilsvarende struktur og ansvar for forskning ikke nedfelt.
Mens det er en økt oppmerksomhet om medisinsk forskning fra samfunnets side, er det bekymringsfullt hvordan legenes forskningsinteresse ikke øker i samme grad (3), selv om bildet er sammensatt. Det er mange godt kvalifiserte medisinere som søker forskningsstipendiatstillinger utlyst ved alle de fire medisinske fakultetene. Likevel trenger norsk medisinsk forskning utvilsomt et sterkere engasjement fra medisinere, og flere leger burde bruke en større del av sin arbeidskraft på dette. Norge ligger dårligst an av de nordiske landene innenfor medisinsk forskning (4, 5).
Å virke for høy faglig standard og å fremme medisinsk-vitenskapelig virksomhet er oppgaver Legeforeningen for en stor del har lagt til spesialforeningene, som representerer sammenslutninger av leger med faglige særinteresser. Yrkesforeningene er i sterkere grad knyttet til medlemmenes fagforeningsinteresser, men har også medisinsk-faglige oppgaver. Spesialfor-eningenes faglige rolle understrekes i det nylig lanserte forslaget til ny organisasjonsstruktur (6, 7).
Materiale og metode
I november 2002 sendte vi et spørreskjema til lederne i Legeforeningens 57 spesialforeninger og sju yrkesforeninger, med én purring i januar 2003. Det viktigste spørsmålet vi ønsket besvart, var hvilke aktiviteter i den enkelte forening som fremmet forskning, gjerne med konkrete eksempler. I tillegg ble det spurt om man hadde hatt kontakt med, og om man hadde ønsker og forventninger til arbeidet i Legeforeningens forskningsutvalg. Vi bad også om frie kommentarer.
Resultater
43 spesialforeninger (75%) og tre yrkesfor-eninger besvarte spørsmålene skriftlig. 42 spesialforeninger anså forskning som en viktig del av eget fag- og interessefelt, og alle disse stilte seg i prinsippet positive til å være med på å fremme forskning. Samtlige spesialforeninger angav flere egenaktiviteter som fremmet forskning og fagutvikling, først og fremst medlemsmøter med faglige innlegg.
Angitte aktiviteter direkte knyttet til forskning er vist i tabell 1. En stor andel av spesialforeningene angav møter med påmeldte frie innlegg, i form av foredrag eller postere, basert på egen forskning. Noen foreninger arrangerte minikongresser, der sammendrag av innleggene ble utdelt. Noen få foreninger arbeidet for publisering av sammendragene, eventuelt av de tilgrunnliggende forskningsresultatene. Flere spesialforeninger hadde ansvar for å arrangere internasjonale fagkongresser.
|
Tabell 1 Forskningsaktiviteter anført av de 43 spesialforeningene som besvarte henvendelsen
|
|
Aktivitet
|
Antall spesial- foreninger
|
|
Frie forskningsinnleggForskningsfondUtdeling av forskningsstipendUtdeling av forskningstidForskningsutvalgForskning fremhevet i generalplanStøtte nasjonalt sykdoms- register eller biobank
|
19121615324
|
For å stimulere til forskning angav 15 foreninger utdeling av forskningspris. Flertallet delte ut prisen til gode innlegg ved egne fagdager, med krav både til vitenskapelig innhold og fremføring. Prisen var ofte forbeholdt yngre forskere. En forening hadde en egen debutantpris. Flere spesial-foreninger hadde stipend for deltakelse på egen fagdag eller ved internasjonale kurs og kongresser. Eget vitenskapelig innlegg var en forutsetning for å få stipend. Stimulering til forskning foregikk også i mange foreninger ved utdeling av forskningsstipend, det vil si forskningsmidler utdelt etter søknad til definert formål eller på grunnlag av oppnådde resultater (tab 1). 16 spesialforeninger angav å ha et eget fond for forskning.
Mange av foreningene oppgav finansieringsmåte for forskningspriser, -stipend og eventuelt -fond. Farmasøytisk industri var gjennomgående viktigste bidragsyter. Enkelte foreninger rådde over testamentariske gaver. Overskudd fra kongresser eller andre aktiviteter var brukt til å opprette forskningsfond. Bare én forening (Norsk anestesiologisk forening) øremerket en del av medlemskontingenten til eget forsk-ningsfond. I alt 28 spesialforeninger (65%) disponerte én eller flere former for økonomisk forskningsstøtte.
Enkelte spesialforeninger angav strategiske nasjonale initiativ for å fremme forskning. Dette gjaldt arbeid med å opprette nasjonale registre for pasientgrupper, biobanker eller nasjonale kompetansesentre med en forskningsbasis. Flere foreninger arbeidet for å gi forskning en større plass i det daglige legearbeidet, for eksempel ved opprettelse av fordypningsstillinger for assistentleger eller andre stillinger med kombinasjon forskning og klinisk virksomhet. Bare få foreninger hadde et eget forskningsutvalg eller en forskningsansvarlig person. Den norske patologforening utmerket seg ved nylig å ha utarbeidet en omfattende nasjonal forskningsplan.
Innen enkelte spesialforeninger var det dannet interessegrupper, ofte med bakgrunn i forskningsinitiativ og forskningsinteresser. Én forening (Norsk cardiologisk selskap) satset på et særskilt tilbud for doktorgradsstipendiater innen fagfeltet. Disse møttes én dag hvert år med omfattende diskusjoner om eget prosjekt og med en spesielt invitert internasjonal kapasitet til å gi innspill og tilbakemeldinger. Norsk selskap for allmennmedisin anførte både strategiske og praktiske forskningsfremmende tiltak; utdeling av allmennpraktikerstipend, vurdering av forskningsprotokoller, utgivelse av norsk fagtidsskrift (Utposten), eget publiseringsutvalg, faglige referansegrupper og formell deltakelse i internasjonale forskningsnettverk.
Bare tre yrkesforeninger besvarte henvendelsen; Alment praktiserende lægers forening (Aplf), Offentlige legers landsfor-ening (OLL) og Foreningen for Leger i Vitenskapelige Stillinger (LVS). Disse yrkesforeningene angav at forskning og forskningsrelaterte problemstillinger ble berørt i mange deler av virksomheten. Foreningene fremhevet at forskning er et satsingsområde og et vesentlig innslag i alle fagplaner. Aplf nevnte pågående arbeid for etablering og finansiering av egne allmennmedisinske forskningsenheter samt bidrag til at forskning nå er en særskilt grunn til permisjon i fastlegeordningen.
Diskusjon
Spesialforeningene viser gjennom denne undersøkelsen en klar interesse for medisinsk forskning. De aller fleste foreningene kan peke på konkrete forskningsfremmende tiltak. En firedel av spesialforeningene besvarte ikke henvendelsen. Dette er noe skuffende, ikke minst fordi 42 av de 43 som svarte, anså forskning som viktig. En mulig forklaring kan være mangel på sekretærbistand i spesialforeningene og følelsen av mange henvendelser som skal besvares, noe som ble påpekt i enkelte av svarene. Spe-sialforeningene er heterogene og spenner over både grupperinger som dekker store medisinske spesialiteter og foreninger for små spesialinteresser. Forskning er opplagt ikke like strategisk viktig for alle.
Yrkesforeningene unnlot, med unntak av Aplf, OLL og LVS, å besvare henvendelsen fra Forskningsutvalget. Dette kan tolkes som en generell manglende interesse for fagutvikling og forskning i mange yrkesfor-eninger. I Organisasjonsutvalgets innstilling foreslås et klarere organisatorisk skille mellom fagutvikling og fagpolitikk (6, 7). Resultatene av vår undersøkelse understreker behovet for sterke medisinske foreninger til å ivareta forskning og fagutvikling. Dette er særlig viktig for foreninger som dekker en medisinsk spesialitet.
Spesialforeningenes viktigste forskningsfremmende bidrag er å arrangere nasjonale møter, der forskningsresultater legges frem i form av frie, forskningsbaserte innlegg. Aktiv deltakelse ved slike møter gir faglig status, representerer noe å strekke seg etter og innebærer ofte et visst nasjonalt konkurranseelement (8). Mange av spesialforeningene legger inn en ytterligere stimulus i form av stipend ved aktiv deltakelse eller pris for særskilt godt innlegg.
Økonomiske forhold blir av flere spesialforeninger benyttet for å stimulere forsk-ning, bl.a. gjennom forskningsfond og forskningsstipend. Finansieringen sikres vanligvis ved støtte fra farmasøytisk industri. Det betyr at mulighetene for økonomisk støtte til forskning er svært forskjellig for ulike spesialforeninger. Å øremerke en del av medlemskontingenten til forskningsformål, slik én spesialforening gjorde, var kanskje det klareste uttrykket vi fant for forskningsengasjement.
Omfanget av forskningsstrategisk tenkning varierer betydelig; bare tre foreninger har forskningsutvalg, kun to anfører en generalplan som fremhever forskning. Dette samsvarer neppe med den betydning som forskningsaktivitet har som kriterium for god medisin, og det samsvarer definitivt ikke med hvordan forskning er fremhevet som oppgave både i spesial- og primærhelsetjenesten. Forskningskompetanse vil i mange sammenhenger være en nødvendig kvalitet for medisinsk lederstilling. I vår undersøkelse fremkommer det sterkeste forskningsengasjementet i spesialforeninger for medisinske disipliner som tradisjonelt ansees for å være sterke.
Spesialforeningene har et ansvar for å stimulere til forskning. Nasjonale møter med faglige innlegg som bygger på egen forskning, bør være et minimumskrav til aktivitet. Til et slikt møte kan det være en idé å samle alle postere som er presentert internasjonalt i løpet av året. Samling av unge forskere innen en disiplin med intens forskningsfaglig diskusjon er et annet godt tiltak. Legeforeningen bør premiere spesialforeninger med stor aktivitet for å fremme eget fag, ikke minst forskningsaktive for-eninger. Forskning bør være et definert satsingsområde for spesialforeningene. En vesentlig del av den økonomiske støtten fra farmasøytisk industri bør komme forskning til gode. Spesialforeningene har et særlig ansvar for at støtten fremmer de mest krevende fagaktivitetene, ikke bare benyttes til subsidiering av alle medlemmers sosiale fagaktiviteter.
Innen allmennmedisin er det konkrete planer om å etablere nye allmennmedisinske forskningsenheter med separat finansiering. Både spesial- og yrkesforeningene er pådrivere i dette arbeidet. I vår undersøkelse skiller det allmennmedisinske fagområdet seg ut med klar vilje til forskning og med planer om å benytte fagpolitiske virkemidler.
Flere foreninger påpekte nødvendigheten av en klar grenseoppgang mellom forskning på den ene siden, kvalitetsutvikling og fagutvikling på den andre. Det er essensielt at forskning og forskningsstøtte ikke drukner i behovet for allmenne, fagfremmende aktiviteter.
Forskningsengasjementet er økende i Norge. Dette innbefatter medisinsk forsk-ning. Realister, økonomer og andre i helsefaglige profesjoner har klare ambisjoner om økt forskning, og legene må ikke bli hengende etter i denne utviklingen. Legene må ikke bli bremseklosser for forskning, trauste utøvere av profesjonen, uten lederskap og uten tung deltakelse i det mest spennende som skjer, nemlig forskning. Legeforeningen har et betydelig ansvar for å stimulere til forskning og forskningsaktive holdninger. Spesialforeningene bør opptre som Legeforeningens faglige spydspisser.
