Boon, M
The road of excess
A history of writers on drugs. 339 s, ill. London: Harvard University Press, 2003. GBP 19,95
ISBN 0-674-00914-2
Visste du at Alan Ginsburg måtte stanses fra å løpe naken rundt i Bostons gater etter å ha tatt LSD? Han hadde fått det for seg at han var Gud og ville spre budskapet om fred og kjærlighet. Visste du at Goethe prøvde hasj sammen med Schiller for å utforske virkningen på vitenskap og litteratur, men fant ut at studentene skrev dårlige dikt i cannabisrus? Visste du at eter ble brukt av flere leger mot frigiditet på 1890-tallet? Det skulle angivelig ha en effekt mot ufrivillig barnløshet, men hadde som bivirkning nymfomani!
På bakgrunn av sitt doktorgradsarbeid har Marcus Boon skrevet en meget lærd og omfattende bok om narkotikaens og rusens plass i litteraturhistorien. Boken er spekket med informasjon og digresjoner og baserer seg på en meget omfattende lesing, som Boon turnerer med sikker oversikt og overraskende betraktninger.
De er der alle sammen: Balzac, Huxley, Proust, Wilde, Ginsberg, Bowles, Burroughs, Kerouac. Mange har erfaringer med rus, og noen har beskrevet hvordan dette var. Vi får et innblikk i hvordan rusen har innvirket på tilblivelsen av stor kunst. Og vi får et innblikk i rusens verden. Rusens verden er subjektiv, privat og preget av introspeksjon.
Bokens kanskje største styrke er at den ikke faller i noen av de tradisjonelle grøftene; moralistens som bare fordømmer og liberalistens som idealiserer. Boon turnerer dette vel, og gir oss et innblikk i fenomenet rus slik det har oppstått i historien og slik det har innvirket på litteraturen og litteraturen har innvirket på det.
I fem tettskrevne kapitler tar han oss gjennom temaer som opiater, anestesimidler, sentralstimulerende midler, cannabis og psykedeliske stoffer. Her er mye informasjon, og innimellom blir detaljrikdommen om marginale fenomener for stor. Leseren får tungt for å holde tråden. Man kan undres på hvordan forfatteren selv har orket å tråle gjennom all denne annenrangs litteraturen.
Boken kan imidlertid anbefales som en god oversikt som vil gi rusforskeren og klinikeren bredere perspektiver på sitt arbeid og litteraturviteren større forståelse for konteksten. Eller den kan være en kilde til atspredelse for de mange som ønsker å forstå en kanskje mørk, men sentral del av vår kultur.
