Hogarty, GE
Personal therapy for schizophrenia and related disorders
A guide to individualized treatment. 338 s, tab, ill. London: The Guilford Press, 2002. Pris GBP 28,95
ISBN 1-57230-782-x
Behandlingen av schizofreni og beslektede psykoser har gjennomgått en rivende utvikling de siste 10 – 15 årene som et resultat av en økende integrert forståelse av sykdommen. Gerard E. Hogarty og medarbeidere utviklet «personal therapy» på 1980-tallet. De satte sammen denne terapien ut fra kjente elementer innen psykofarmakologi, psykose-psykoterapi og psykososialt arbeid. Kravet var hele tiden at behandlingen skulle ha dokumentert effekt. Terapien er således den første kunnskapsbaserte psykoterapi for schizofreni og beslektede psykoser som har vist overlegne resultater når det gjelder personlig og sosial tilpasning.
Resultatene av forskningen på denne type terapi ble presentert i 1997, og ble omtalt i Tidsskriftet i fjor (1). Boken er derfor etterlengtet når man vil forsøke å innføre dette i den kliniske hverdag.
Individualisering er et viktig stikkord i moderne psykosebehandling, og i bokens forord understrekes det at ingen praktisk klinisk «guide» kan møte alle de unike behovene hos hver enkelt pasient. Terapien presenteres som en strukturering av behandlingsteknikker slik at man i størst mulig grad gir den enkelte med sin spesielle utforming av sykdommen rett behandling til rett tid. De tre fasene; «basic», «intermediate» og «advanced» gjennomgås.
Boken beskriver godt hvordan pasienten kan avansere til en mer krevende fase når visse kriterier blant annet for symptomhåndtering og fungering er oppfylt. Fasenes lengde er derfor avhenging av pasienten og ikke av på forhånd fastsatte intervaller. Et tema som ofte tas opp, er at pasienten ikke skal overbelastes med for tidlige og for ambisiøse rehabiliteringstiltak. Her har norsk psykiatri mye å lære av Hogarty. Hans gjennomgående vektlegging av arbeidet med varseltegn ved tilbakefall er noe av det beste og mest klinisk relevante jeg har lest. Denne terapien gir økende kjennskap til egne signaler, affektive «cues», og pasienten får dermed større mulighet til selv å sette inn ulike tiltak og strategier for mestring. Hogarty har lagt til et vedlegg om statistikk slik at vi klinikere bedre skal kunne forstå hans argumenter når han beskriver egen og andres forskning.
Beskrivelsen av anti-psykotisk medisinering er fyldig og instruktiv. Psykiatere vil ha stor nytte av dette, og mange steder er teksten eksemplarisk i sin kopling av klinisk erfaring og formidling av forskningsresultater.
Boken er også egnet for psykologer, psykiatriske sykepleiere og sosionomer som arbeider med denne pasientgruppen. En del av teksten er tung å lese, og den er ingen lettvint kokebok til bedre klinisk praksis. Den er imidlertid et enestående verktøy i det lange og møysommelige arbeidet det er å forbedre behandlingen vi gir.
Hermed er dette banebrytende verk anbefalt til selvstudium og organisert undervisning.
