Brandrup, E
En beskidt sko
En beretning om et psykoterapeutisk forløb med LSD. 88 s. København: Nielsens, 2002. Pris DKK 148
ISBN 87-89900-17-0
Den danske psykoanalytiker Erik Brandrup har gjennom denne boken gitt oss en beretning om et psykoterapeutisk forløp ved bruk av LSD (lysergsyredietylamid) hos en 30 år gammel mann med en invalidiserende tvangsnevrose.
Invalidiserende tvangsnevroser ser vi også nå til dags, mens behandling med bruk av LSD hører den psykiatriske fortid til.
LSD var opprinnelig tenkt som et middel mot migrene da det ble fremstilt fra soppen meldrøje på 1930-tallet.
Som så ofte ellers i medisinen, oppdaget sveitseren Albert Hoffmann ved et uhell (han fikk litt av stoffet uforvarende på fingrene og puttet det i munnen) at han plutselig befant seg i en merkelig psykisk tilstand med voldsomme følelser, strålende farger og bølgende bevegelser i alt omkring seg.
Denne effekten førte til at LSD ble tatt i bruk ved flere psykiatriske institusjoner, bl.a. i England, der den danske psykiater Vanggaard var med på en studie rundt 1960. Et bredt utvalg av psykiatriske pasienter fikk LSD for å teste ut virkningen ved forskjellige tilstander.
Resultatene viste at pasienter med tilstander som den gang ble kalt klassiske nevroser, kunne ha dramatisk bedringseffekt når LSD ble brukt i forløpet av psykoterapi.
Noen forble upåvirket, mens pasienter med psykotiske tilstander kunne bli dramatisk forverret (1).
Stoffet ble også benyttet ved norske institusjoner, bl.a. ved Modum Bad på 1960- og 70-tallet. Det ble gjort en etterundersøkelse av de pasientene som hadde gjennomgått LSD-behandling og disse data ble funnet frem igjen da debatten om feilgrep i psykiatrien gikk på sitt høyeste.
Resultatene, som er publisert i to artikler i Nordisk Psykiatrisk Tidsskrift, viste at kun en håndfull (av 330) fikk uheldige ettervirkninger mens 63 % var tilfredse med behandlingen (2, 3).
LSD fikk en helt annen skjebne som terapeutisk middel enn det amfetaminliknende stoffet Ritalin (eller Dexamin) som fortsatt brukes som det beste alternativet ved den relativt hyppige forekommende tilstand AD/HD (attention deficit hyperactivity disorder). Det er betimelig å spørre seg hva vi har tapt og hva vi har vunnet ved kriminaliseringen av LSD som adjuvans ved psykoterapier og om det i dag finnes likeverdige eller bedre alternativer. Denne boken gir ikke svar på en slik problemstilling, men gir oss et innblikk i et behandlingsforløp der den psykolytiske effekten bidrar til en regresjon med aktivering av komplekse ubevisste psykologiske mekanismer som det i enhver psykodynamisk terapi er vanskelig og tidkrevende å komme på sporet av.
I den foreliggende bok er hovedpersonen, kalt Erik, uheldig og tråkker en dag på vei hjem i en hundelort, noe som ble starten på en utvikling av en gradvis mer og mer invalidiserende tvangsnevrose. Til slutt brukte han 6-8 timer hver dag på sine renslighetsritualer.
Han ble henvist til Rigshospitalets psykiatriske avdeling, der Thorkild Vanggaard, som hadde erfaring med LSD, var overlege. Erik fikk i alt 57 LSD-behandlinger en gang per uke (tre av dem også med tillegg av Ritalin), og samtaler med sin terapeut.
Vi kan gjennom bokens kapitler, som beskriver de forskjellige faser i behandlingen, følge den spennende utviklingen mot total remisjon etter halvannet års behandling med gjenopptatt arbeid og funksjon i familien for Eriks vedkommende.
En solskinnshistorie vil mange si, jovisst, men den synes også å ha vært et resultat av en på den tiden riktig indikasjonsstilling, utholdenhet både hos pasient og hos en dyktig (og modig) terapeut samt mangel på bedre alternativer.
Derfor er boken spennende og nyttig lesing for dem som er interessert i å tilegne seg kunnskaper om psykiatriens «historie» innenfor en nyansert referanseramme.
Brandrups bok En beskidt sko er et godt eksempel på det som var en av psykiatriens nyvinninger, men som senere er blitt forkastet og i stedet blitt ansett som et av psykiatriens feilgrep.