Referanseverk om AIDS i Afrika

Det er sjelden jeg leser en murstein av en fagbok på 700 sider fra perm til perm, men nå har jeg gjort det. Denne andre utgaven av Aids in Africa kommer på et tidspunkt da antiretroviral terapi for første gang er blitt en realistisk mulighet for millioner av afrikanske HIV-smittede.

Redaktørene er fra Harvard i USA, Senegal og Botswana, og de over hundre forfatterne er hovedsakelig amerikanske og afrikanske med et lite skandinavisk innslag. Boken er en altomfattende kunnskaps- og referansekilde med beskrivelse av det meste som per 2002 finnes av gode studier innen grunnforskning, epidemiologi og klinikk. Kapitlene dekker patogenese, diagnostikk og sykdomsoppfølging, behandling, forebygging, omsorgsaspekter og politikk/økonomi. Det er enkelte eksempler på overlapping særlig i de kliniske kapitlene, men alt i alt fremstår boken som velredigert og beundringsverdig allsidig.

Vektleggingen av det som er spesielt viktig i en afrikansk sammenheng er tydelig, men behøver ikke å skremme noen som steller med AIDS i Europa fra å skaffe boken. Tvert imot kan Afrikas dyrekjøpte erfaringer bli vesentlige for kommende gjennombrudd innen vaksine- og medisinutvikling og patogenetisk forståelse. AIDS-forskning vinner på å være gjensidig sør-nord-forskning, og boken viser hvor nyttig sør-nord-samarbeid er.

Det er praktiske forslag til hvor man kan og ikke kan kompromisse der ressursene er små. Det er viktig her hvor jeg tilbringer mitt forskningsfriår i Ngaoundere i det nordlige Kamerun. Et av de viktigste dilemmaene nå i starten av antiretroviral behandlingsprogramstart, kan bli den sparsomme tilgjengeligheten av laboratorier som kan monitorere resistensutvikling. For meg som har allmennpraksis som utgangspunkt, blir det bekreftet hvor viktig det er å forstå basalmedisinske forutsetninger om man vil gjøre klinisk nytte for seg i dette feltet. Det blir også bekreftet hvor viktig det er med allmennpraktikerens brede, pragmatiske vinkling på diagnostikk, klinikk og omsorg. Siste kapitlet om internasjonalt samarbeid og mobilisering er skrevet av to Verdensbank-forfattere og har etter min mening en for apologetisk vinkling. Den destruktive effekten av bankens og det internasjonale pengefondets «cost recovery»-politikk fra slutten av 1980-tallet blir underkommunisert med unnskyldninger om at afrikanske presidenter i perioden sjelden stilte opp på internasjonale AIDS-konferanser.

Egenbetalingsprinsippet har ligget og ligger fortsatt som en klam hånd over allmenn tilgjengelighet av helsetjenester og skoleundervisning og sosial velferd i sin alminnelighet i de fleste afrikanske land. Bildematerialet kunne vært litt rikeligere i de kliniske kapitlene. Forkortelser er forklart første gang de forekommer, men en samleliste hadde vært bra. Indeksen kunne vært mer fullstendig, og jeg fant noen trykkfeil. Bøker fra Kluwer forlag er ofte dyre, men man får noe for pengene. I takkelisten er det oppført to medisinalfirmaer som takkes for støtte til å gjøre boken tilgjengelig i de fattigste landene. Boken utkom i oktober 2002, så det er kanskje ikke så rart at legene i det regionale AIDS-programmet ikke kjenner den ennå. To av bokens forfattere er fra Kamerun, men en forespørsel til en bokhandel i hovedstaden har etter et par uker ikke resultert i noe pristilbud.