Nils, Christie
Kettil, Bruun
Den gode fiende
240 s, tab, fig. Oslo: Universitetsforlaget, 2003. Pris NOK 299
ISBN 82 - 15 -00360- 5
«Den narkotikapolitikk vi stedig fører er en gavepakke til det bestående. «Hadde det ikke vært for narko, ville de klart seg,» er synspunktet. Det ville de slett ikke […] ved ufortrødent å fortsette narkokrigen, kan det se ut som om problemet ligger i stoffene, og ikke i et liv så langt nede ved bordet at fatene er tomme og kjøkkenet stengt.» Dette sitatet kan oppsummere bokens sterke politiske budskap – forfattet av forskere som går ut av vitenskapens lukkede rom og bidrar med viktige synspunkter i en stadig mer opphetet og innsnevret offentlig narkotikadebatt.
Boken, nå i tredje reviderte utgave, er en korreks til den rådende endimensjonale forståelsen av narkotikaproblemet. Boken gjennomgår mytene rundt stoffmisbruk som gjør det til en god fiende; alle blir slaver av narkotika, narkomani fører til kriminalitet i mangemilliardklassen, alle stoffer er like farlige, milde stoffer fører til hardere stoffer, alle kan rammes og bakmennene og selgerne er bare kyniske profitører. Disse og andre myter blir nyansert og delvis tilbakevist. Her utvides leserens horisont.
Jeg har innvendinger mot boken, uavhengig av mitt standpunkt til rusmidler. Christie og Bruun beskriver et omfattende bakteppe for vårt narkotikapolitiske paradigme. Litteratur, politikk, psykiatri, jus, biologi osv. Det blir tidvis for mye. Boken blir popularisert vitenskap i verste betydning av begrepet, nemlig lettvint. Det springes fra det ene området til det andre som kan støtte forfatternes syn. Dette blir enda verre når man ikke refererer noen ny forskning, eksempelvis innenfor avhengighetsforskningen.
Her harselerer forfatterne med den tilsynelatende ambivalensen forskere og beslutningstakere har hatt når de har brukt ulike begreper og forståelsesrammer rundt begrepet avhengighet over tid. Men forfatterne forstår ikke, eller vil ikke forstå at dette ikke har vært fortvilede forsøk å lage innhold i meningsløse begreper. Det har vært hederlige forsøk på å beskrive noe som man faktisk har observert. Nyere nevrobiologisk forskning viser oss realiteten i fenomenene og gir oss forståelse av avhengighetens patogenese. Dette formidler ikke boken, enten fordi forfatterne velger å utelate det eller fordi de mangler denne kunnskapen. Det er mange slike eksempler.
Boken inneholder i det hele tatt for lite av ny dato. Oppdatert statistikk i siste kapittel forsvarer knapt nok ordet «revidert». Av ca. 200 referanser er høyst fire tilkommet etter forrige revisjon av boken. Det hadde tjent bokens budskap om man hadde involvert flere forfattere og gjort en grundigere revisjon. Slik den står nå, er den for lett å avvise. Bokens budskap fortjener bedre!
